SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 4. august
Førti dagers lesing er over. Flere tusen har fulgt med tross sommervarmen. Takk for følget! Dere vet hvor det bærer. Nye lesere kan ta en titt på SKJEMAET eller OMTALENE og bli oppdatert. Spesiell takk til dere som har sendt KOMMENTARER underveis (denne muligheten vil fortsatt være åpen).
Utvalget av bøker jeg har lest, er tilfeldig og er noenlunde representativt for innkjøpt norsk skjønnlitteratur. Det er en overvekt av debutanter fordi jeg trakk ut ”nasjonale ikoner” og forfattere jeg kjenner.
11 av 40 bøker har fått karakteren bestått.
Av og til har jeg vært i tvil. Da har jeg latt tvilen komme forfatteren til gode.
Kriteriene jeg har brukt, er meget enkelt oppsummert: Kan forfatteren skape et univers? Dette universet må være en fiksjon; det må altså peke utover og ikke være identisk med ”hverdagslivets verdensbilde”; da er det ikke skjønnlitteratur, men triviallitteratur eller reportasje. – Videre: Klarer forfatteren å opprettholde dette universet og overbevise leseren?
Innkjøpsordningens folk sliter med tre store problemer de ikke kan takle:
Mer enn halvparten av bøkene som kjøpes inn er så dårlige at de utgjør en fornærmelse mot leseren. De tar opp verdifull bibliotekhylleplass, kveler bokhandlene med uselgelige ting og fortrenger de relativt få titlene med god og tildels viktig litteratur, som ikke har noen sjanser til å bli sett gjennom all den støyende svadaen.
Slik må det kanskje bli når staten gir de store forlagene carte blanche. Omtrent som når du går til bakeren og sier: ”Fra nå av kjøper jeg alle brødene dine.” Da kan du jo selv tenke deg hvordan brødkvaliteten utvikler seg. Slik har også litteraturen utviklet seg under innkjøpsordningen.
Bøkene blir ikke vurdert på noen seriøs måte. Alt virker helt tilfeldig. Man kunne like gjerne ha latt en tombolatrommel avgjøre innkjøpene.
Jeg – og flere – har foreslått å anonymisere utgivelsene før Kulturrådet velger dem ut. Dette er i dag teknisk helt problemfritt. Men det vil ikke Kulturrådet, under henvisning til at ”aktørene ikke er interessert”. Forståelig nok. Man måtte da ha sett på innholdet.
Det er ikke bare Åsne Seierstad som får en reportasje innkjøpt som roman. Det synes å være ren rutine at forlagene leverer inn hva det skal være og får det innkjøpt som ”ny norsk skjønnlitteratur”.
Av de 40 bøkene jeg har lest, er det 32 romaner og 3 novellesamlinger. I tillegg er det én samling artikler og intervjuer, et essay, en dyrebok, en samling løse lapper og en reisebeskrivelse.
Det blir 35 bøker innenfor og 5 bøker utenfor sjangeren. Kanskje noen vil mene at 87,5% ”treff” ikke er så verst. Men Kulturrådet har samtidig avvist nesten alle bøkene til en av landets største skrivende begavelser (Niels Chr Geelmuyden) fordi de ikke syns at bøkene hans hører inn under sjangerbegrepet deres. De kan altså vise gavmild fleksibilitet overfor sine egne venner og tidligere arbeidsgivere, og like stor håndfasthet i avvisningen av andre som de ikke liker.
Innenfor skjønnlitteraturbegrepet fins det også en sekkepost ved navn ”kortprosa”, som Kulturrådet kan anvende når de største forlagene kommer trekkende med noen helt uvanlig ubehjelpelige ting som de bare er nødt til å få innkjøpt.
Av de fem bøkene i utvalget mitt som verken er romaner eller noveller, kan dyreboka med et skrik kanskje komme inn under denne kategorien, men bare med den aller største velvilje. De andre fire befinner seg milevis også fra kortprosasjangeren.
Implisitt i ordningen ligger at de største forlagene får kjøpt inn nesten alt (med 5% ”svinn”), mens små og uavhengige forlag bare får kjøpt inn halvparten.
Før jeg satte meg ned med tallene og oppdaget denne himmelropende forskjellen, lot Kulturrådet som om de behandlet organiserte og uorganiserte forlag helt likt. De fortsetter å påstå dette.
Kombinasjonen ukjent forfatter og lite forlag er ”verst” – da ligger du tynt an. Dette informerte naturligvis heller ikke Kulturrådet om.
Men ukjente forfattere kan skrive like gode bøker som kjente, noen ganger bedre. Og små forlag kan ha like god utgiverkompetanse som store, noen ganger bedre.
Sjefen for ordningen, Ottar Grepstad, hevdet tidligere i sommer kategorisk at det utelukkende er bokas kvalitet som teller. Blir en bok ikke innkjøpt, er den dårlig. Blir den innkjøpt, er den god. Ingen andre går så langt på autopilot. Samtidig kunne den fagansvarlige opplyse at vurderingsutvalget for fremtiden skal gjøre noe helt nytt: De skal også se på ”det språklige nivået” og ikke bare ”den litterære kvaliteten”.
De går med andre ord i ring.
Selv en av ordningens mest elleville forsvarere, Forleggerforeningens muligens minste medlem Else-Lill Bjønness, erkjenner at ordningen er full av tull og at små forlag har små sjanser, men hun føyer til at det ville være en katastrofe om ordningen ble borte. Katastrofe for hvem? Ikke for de forlag og forfattere som ikke nyter godt av ordningen. Ikke for det lesende publikum, som i dag umulig kan orientere seg i syndfloden av likegyldige bøker. Ikke for bibliotekene, som oversvømmes. Men for solide forretningsforetak med aksjeutbytte og strategiske eiersits i hele bransjen, med årsrapporter og visjoner, vil det sikkert være en katastrofe om staten slutter å ta hele regningen for alt de måtte velge å kalle romaner.
Ja, de blir lest, sier Kulturrådet. Ja, det blir de, sier folk som tidligere har sittet i vurderingsutvalget. Vi ble utslitt av all lesingen, sier de. Jeg kjenner flere av dem. Jeg kan ikke tro at de lyver.
Men det er mye som ikke stemmer likevel. Tre mennesker skal altså lese 200 bøker. Å lese og vurdere 200 bøker på et år er minst en halv stilling, selv om man leser fort. Mye tyder på at hver bok bare blir lest av ett medlem. Da er det mer overkommelig (60–70 titler på hver).
Men leser og leser? Som min egen lesing har vist, har de sluppet igjennom det utroligste fra bestemte utgivere og samtidig nektet å kjøpe inn ubestridelig kvalitetslitteratur fra andre. Jeg har vært forhindret fra systematisk å kunne gjennomgå alle bøkene som ikke er innkjøpt, for den listen offentliggjøres ikke. Men noen tips har jeg jo fått fra våkne lesere, og det litt tilfeldige utvalget jeg har sett, tyder på at kvalitetsfordelingen blant ikke-innkjøpte bøker er nokså nøyaktig den samme som blant innkjøpte: Mest dårlig, noe godt.
Det betyr at enten utvalget leser eller ikke leser bøkene, er resultatet det samme. Da har jeg ikke lenger grunnlag for å hevde at de ikke leser dem, men honorarene til utvalgsmedlemmene for all lesingen blir jo penger ut av vinduet.
Kulturrådets administrativt ansvarlige har riktignok nøyd seg med å si at bøkene ”passerer” utvalgene. Det er en form for helgardering.
Hvis bøkene blir lest, tror jeg at det foregår slik:
”Utvalgsmedlemmet åpner trett pakken med bøker. Ti nye! På en fredag! Ja, ja. Ti bøker, det kan bli ny sykkel til sønnen likevel, akkurat nå da hun egentlig ikke hadde råd til det, og sånn som han har mast. Nå må hun dessuten se å komme seg til frisøren snart, og det skal jo gå greit nå, særlig ettersom de antydet at det skulle komme syv-åtte til neste uke også. Astmaanfallene er riktignok leie, men hun kan ikke si fra seg denne lesingen nå, hun trenger pengene.
Heldigvis er åtte av de ti bøkene fra gode og solide forlag med navn som i seg selv garanterer for kvaliteten. Bare kjekke og dyktige folk i redaksjonene der, hun kjenner flere av dem selv, de har studert litteraturvitenskap sammen, og hun håper jo sant å si å få noen konsulentoppdrag for dem, når bare dette vervet i vurderingsutvalget er brakt til ende, man må ikke ri to hester på én gang. Hun blar litt her og der, det ser jo bra ut, og denne her om skilsmisseproblematikk må hun virkelig legge til side så hun kan fordype seg mer i den senere. Dette går jo greit. Men der er de to litt uklare utgivelsene. Dem har hun med vilje lagt nederst i bunken. Litt sånn ukjente navn på noen små forlag som ser ut til å tro at de er noe. Vet de virkelig ikke at terskelen er høy i høykulturen? Tror de bare at de kan flotte seg med anbefalinger fra kjente kulturpersonligheter på baksiden av boka og slippe igjennom nåløyet på den måten? Folk må naturligvis få drive med kjøkkenbenkforleggeri hvis de absolutt vil. Men de må virkelig ikke tro at det bare er for hvem som helst å komme her og tuske til seg midler som organisasjonene har arbeidet så hardt for. Og er det ikke noe litt mistenkelig over en forfatter som kommer ut på et slikt småforlag? Han er sikkert refusert alle andre steder. Helt sikkert. Nei, nå er det på tide å gå. Venninnene venter i sushibaren. Beklager, lille kjøkkenbenkforlag, dere kan sikkert lykkes en gang dere også, alle må begynne et sted, men dere burde jammen prøve en mer etablert forfatter neste gang. Ti bøker. Femten tusen kroner. Det skal bli en flott sykkel, gutten min!”
Innkjøpsordningen har skapt en flom av irrelevante utgivelser, noe som er ille nok i seg selv, men det får det som fins av kvalitetslitteratur til å drukne i mengden av møl.
Uærligheten i systemet åpenbarer seg sterkest i hvordan midlene blir fordelt. Markedsmakten til hvert enkelt forlag er identisk med hva de henter ut av potten.
Da nytter bare én kur: Ordningen må oppheves.
Det fins mange alternativer. En mulighet kan være å organisere et frivillig innkjøp rundt Biblioteksentralen. De kunne kjøpe så mange eksemplarer som bibliotekene selv ønsker å ha, av hver tittel som utgis uavhengig av utgiver og ”kvalitetskontroll”. De bør også få mengderabatt istedenfor den skyhøye prisen staten i dag betaler. Dårlige bøker ville utvilsomt slippe igjennom, men neppe i større omfang enn i dag.
Bibliotekforeningen har dessverre signalisert at de ikke er interessert i å få noen innflytelse, så dem må vi se bort fra. Bokhandlene er i ferd med å forsvinne og bli erstattet av landsdekkende kjeder som prioriterer eierforlagets bøker. Bokklubben ønsker seg monopol på nettbokhandel, noe de kan få hvis de tyr til skitne metoder, som alle vet at de er i stand til. Ting skjer veldig fort i bokbransjen akkurat nå. Det er på tide at staten fjerner krykkene fra ”store aktører” som ikke trenger krykker, men bruker dem ufint til å spenne bein for andre.