SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 27. juli
Peter Serck: Mistanker. Cappelen 2005.
Jeg-personen sitter på kaffebar, tar telefoner og går litt rundt i byen mens han vekselvis tenker på, vekselvis møter alle han kjenner i en lang strøm. De har alle sammen noen problemer de ikke greier å snakke om. Lettvint og overfladisk om ”eksistens”, nokså klumpete skrevet.
Hver gang man blar over på neste side, virker det som boka starter på nytt, forfatteren er stadig født i går og undrer seg voldsomt over hver eneste skolisse, hver eneste knapp, hvert gatelys og hver ringelyd i telefonen. Hele boka virker som en dårlig gjenfortelling av en dårlig drøm, uten hode og hale, og med et oppløst midtparti. Det blir en utenpåklistret ”er ikke livet vanskelig, dere”-bekjennelse av den typen man kan høre av fulle folk på fest. Monotont og trettende, av en forfatter som kanskje kan ha hatt noe på hjertet en gang – dette er hans 11. bok – men denne boka er steindød.
Tekstprøver:
”Jeg tidde. Rudolf var merkbart sint. Han sa han hatet folk i reklamebransjen, fordi søsteren var blitt nedrent av reklamefolk da hun gjorde idrettskarriere. Jeg måtte forklare Rudolf at Bendik ikke var reklamemaker, men fotograf. Jeg tror Rudolf var sjalu på Bendik ettersom han skjønte at Bendik var en venn av meg.” (s. 31)
”Jeg tok telefonen; jeg begynte å slå nummeret til Rudolf og Lina. Så stanset jeg. Hvorfor skulle jeg slå nummeret deres? Jeg la telefonen tilbake i lommen. Jeg tenkte på Gabrielle og Karen, og på Manfred, Jonas Herlowsen og Bendik Risvold, kort sagt, mitt liv. Det var lenge siden jeg var blitt ydmyket. Ville jeg oppleve det nå?” (s. 64)
”Jeg sto der jeg sto, men noe måtte skje. Jeg vurderte å fortelle Gabrielle om Rudolf. Ville det ikke være et tegn på fortrolighet mellom Gabrielle og meg dersom jeg fortalte henne om Rudolf og Lina? Men han hadde fått has på meg, og presset meg. Kunne jeg la Gabrielle få vite om det? Ville hun tåle det?” (s. 170)