SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 17. juli
Lisa Charlotte Baudouin Lie: Armløs slår tilbake. Oktober 2005. (Oktober eies av Aschehoug.)
Stående applaus! Etter mer enn tre ukers lesing av innkjøpte bøker med kanskje bare tre-fire godbiter – endelig en bok som er fabelaktig god!
Boka proklamerer seg som kjærlighetsroman og er en nokså psykotisk beat/punk-roman der jeg-personen blant annet hallusinerer om sin døde mor og klistrer levende dyr opp på veggen i en genuin litterær syretripp som minner litt om Bukowski og faktisk ikke så rent lite om Georg Johannesen.
Lisa Lie er en stor musikalsk begavelse, hittil den største i bunken. Det er en forfatters jobb å utforske språket. Lie gjør nettopp det, og man sitter igjen med følelsen av å ha gjenoppdaget det norske språket, hun har gjort det duggfriskt igjen.
Et ubegripelig tekstutvalg på baksida og en pompøs proklamasjon av noe ”politisk og polemisk” tyder på at forlaget ikke aner hva de har gjort. Det gjør forsåvidt ikke noe så lenge forfatteren vet hva hun gjør. Fortsett slik, Lie! Ikke hør på bedreviterne.
Tekstprøver:
”Livet må være noe annet enn langsom død. Å famle i blinde mot hjernens hvite vegger. Jeg vil drømme! Hvert eneste sekund, jeg vil bestemme selv med øynene åpne eller lukket. Jeg vil skape min egen fullstendig beboelige verden. Avskåret fra sosialt liv. Om alt er drøm, selv om jeg er våken, kan ingen vekke meg. Ideologi er en slektning av drøm, som er en slektning av søvn. La oss lage nye regler, uten enighet er vi kaos, like levende som tilstoppede sluk.” (s. 38)
”Jeg var en gud i sløyd, men læreren, som hata jenter, eller kan det ha vært bare meg som var eksklusivt ekskludert fra det gode selskap, ville generelt at jeg skulle gå inn for fruktsalat og legge sjela mi i å tove ulltøfler. Han så aldri helt mitt selvlysende treskjærertalent. Uansett hva jeg produserte, påsto han at det var for ruglete. Hvilket er løgn, løgn og atter løgn. Treet var slipt ned til usynlighetsgrensen. – Mesterverk kan ikke verdsettes av smålige mennesker. Spesielt ikke de med sans for rette vinkler og rustfritt stål. Moralen er at om man følger anvisninger slavisk, så lykkes man. En moral jeg har latt være å ta til meg. – Jeg er ingen idiot.” (s. 56)
”Hun gjør sine dager kortere ved hjelp av mine, og jeg får tiden til å snurre fortere, akselerere av å se på henne. Vi snakker ikke til hverandre. Hun snakker til seg selv mest, og jeg observerer. Jeg nyter å krype over skuldrene hennes om natta når hun sover.” (s. 115)