SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 16. juli

Gunnar Kopperud: Innvielse. Gyldendal 2005.

Meget velskrevet, men ikke helt dramaturgisk vellykket, nærmest litt ufokusert krigshistorie i thrillerkategorien. Her mangler ingen virkemidler. Veldig skummelt, alt sammen, men det skjer i og for seg ikke så mye, alt dreier seg om forventningene om hva som kan komme til å skje. Stilen er litt overdreven. Man må også lure på hvorfor i all verden en norsk forfatter i en nyskrevet norsk roman bruker slike typisk dårlig oversatte engelske uttrykk som ”større enn livet” og ”stemmen hennes hadde en kant i seg”.

     Boka er verdt sine penger i bokhandelen. Adrenalin på hver side. Men er det et kjøp som hører inn under innkjøpsordningen? Skal denne ordningen sikre eksistensen av flyplasslitteratur? På biblioteket mitt har de skilt ut krim og thrillere i en egen hylle, men denne har lurt seg inn i hylla for vanlig skjønnlitteratur, og jeg føler meg lurt. Likevel lar jeg tvilen komme forfatteren til gode.

     Bortsett fra at den altså viser seg å være thriller, handler boka forsåvidt om krigens og voldens meningsløshet og slike ting som alle er enige om.

     Tekstprøver:

”Bussene kom to dager senere, de samme bussene de hadde kommet i, de samme sjåførene. Det var tydelig at sjåførene så forandringen hos pasientene, de hadde problemer med å skjule forskrekkelsen. Møysommelig ble pasientene løftet opp i bussene, og alle som én av de pårørende snudde seg og så på oss idet de gikk om bord, et siste blikk; vi sto som vanlig oppstilt på rekke og rad, munkene, de tre inderne, antropologen og jeg, nede i klosterhagen lot selv de ukrainske håndverkerne verktøyet sitt hvile. Misjonæren og misjonærdatteren hadde dratt, men ikke før en liten uoverensstemmelse ved frokostbordet; hun ville bli og ta farvel, han var blitt sint og sagt at det ikke var derfor de var der.” (s. 116-117)

”I Kaukasus har vi til enhver tid et sted mellom 30 og 50 løpende konflikter; alle parter i alle konfliktene har historien på sin side, alle har rett. Derfor var det praktisk talt en kortesje som dro fra landsbyen noen dager senere; først østerrikeren med innleid sjåfør, så mannen med båndopptakeren og kameraten hans, i lastebil, på diskret avstand, og så jeg selv, for å forsikre meg om at det virkelig var østerrikeren de tok opp, og ikke en syngende fyllik på kafeen i nærmeste landsby.” (s. 125-126)

Til startForrigeNeste