SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 26. juni

Gunstein Bakke: Den indre olding. Gyldendal 2005.

Bror og søster hensleper dødtid i gammelt hus fullt av spøkelser, halvdød mor, halvgammel elsker og et hulmål fullt av spiritisme.

     Der hvor de fleste forfattere i dag skildrer klær, helst merkeklær, er det i denne boka ubegripelig mange møbler. Mellom alle møblene kan man tidvis oppnå klaustrofobi, men den mer varige følelsen av fortvilelse skyldes at boka også er overmøblert av ordkjeder som ikke fører noe sted, bare ut i tomme rommet. Boka kan minne om en amerikansk B- eller C-film, med dynger av skjebnesvangre hint uten konsekvenser.

     Stor begeistring for boka i forfatterens nedslagsfelt på Sørlandet kan ikke dekke over at boka tross et imponerende forsøk på å omfatte mye mer enn alt mellom himmel og jord, i beste fall etterlater en tom forvirring.

Tekstprøven nedenfor er løftet fram av en avisanmelder som finstemt prosalyrikk:

”Når jeg setter fra meg sykkelen og går mot garderobebygget, må lave tings lover ha trådt i kraft, for fargene er bundet av mørket bak dem og pusten dratt ut i makulatorspiraler, mens en hørlighet finnes i det frosne lyset som er dets våkne, blinde side.” (s. 16)

Slik pøser han på til en form for avrunding:

”Hun tar imot vannet og fører det til leppene. Vil du at jeg skal være her, spør han. Nei. Du må gå ut, sier hun. Han går bort til vinduet. Inne på stua ringer telefonen. Han går fort inn og sier noe kort i røret før han kommer tilbake. Regine puster. Jeg trakk ut kontakten, sier han. Han ser at hun skjelver og spør om det er for kaldt, men hun rister fort på hodet. Har du gjort det alene før, spør han.  Nei, sier hun.  Jeg har aldri gjort det for meg selv. Men du må gå ut, sier hun. Naturligvis, nå? spør han, og når hun ikke svarer, tar han på seg sko og griper dørklinken. Han ser på profilen hennes, brystet som hever og senker seg, og lukker forsiktig opp. Men før han får gått ut, hører han stemmen hennes, så vidt den bærer: Kan du slå av lyset.” (s. 287)

Til startForrigeNeste