SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 13. juli

Erik Honoré: Kaprersanger. Gyldendal 2005.

Boka starter med en norskfeil (da/når)* og fortsetter med så mye oppmerksomhet på seg selv at man et ørlite øyeblikk kan lure på om forfatteren genialt driver gjøn med jeg-personens selvopptatthet gjennom en så selvrefererende skrivemåte, men dessverre virker det ikke genialt, bare formålsløst og trettende, når fortelleren hele tiden stopper opp og stirrer betatt på sine egne setninger.

     En slankemiddelselger får vite at en dame som han har hatt et platonisk forhold til, har tatt livet av seg på grunn av en melodi. Vi befinner oss i nåtids-Oslo. Det er et trygt valg som alltid vekker mistanke om latskap fra forfatterens side, men denne her er nå ellers ganske vill i sine innfall, som riktignok går i alle retninger, slik at det mest blir slitsomt. En usannsynlig oppfatning av musikk som noe magisk, som han ikke klarer å formidle, bare påstå. Et handlingskaos som antakelig kommer av at han ikke har villet stryke noe i manuset, fordi han er så forelsket i det. Det er en forelskelse som ikke smitter over på leseren.

     Tekstprøve:

”Det var første august, jeg satt på ergometersykkelen, jeg svevde over Oslo med en uforklarlig ereksjon, jeg hadde syklet en virtuell mil nå, ifølge speedometeret. Jeg vet ikke om det var ereksjonen eller fornemmelsen av å falle som gjorde at jeg bestemte meg for å gå i Lisas begravelse.” (s. 36)

”Melodien tolket seg selv, tenkte jeg mens jeg lyttet. Sannheten strømmet ut av høyttalerne. Musikken fortalte en historie, og det var nøyaktig den samme historien som Oma hadde fortalt meg for et par timer siden, før hun forsøkte å kastrere meg med Blå java. Melodien og teksten bekreftet hennes fabel. Det er sjelden jeg føler noe såpass intenst mens jeg lytter til musikk.” (s. 63)

”Han viftet etter kelneren, og da så jeg det, på håndbevegelsen. Halvor var homofil. Jeg burde ha sett det på klærne hans, tenkte jeg. På detaljene. Gud og homofile er kløppere på detaljer. (Den feminine parten i et homoseksuelt forhold, vel å merke. Den maskuline parten er som meg. Som oss. Usymmetrisk trimmede kinnskjegg, åpne dolokk, konservative salatdressinger, overtrukne bankkonti.)” (s. 92)

* Forfatteren har nå fortalt meg, i tydelige former, at Språkrådet har godkjent bruk av da istedenfor når i såkalt historisk presens. Og når vi først har et språkpoliti, er det jo de som bestemmer reglene. Da er det ikke en språkfeil likevel.

Til startForrigeNeste