SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 5. juli

 Anne Gjeitanger: Incontro. Oktober 2005. (Oktober eies av Aschehoug.)

Litteraturanmeldere er dannede mennesker. De har samvittighetsfullt tatt denne boka på alvor. Svake ymt om at det ”muligens hadde fungert bedre med et annet grep”, ”fungerer ikke alltid like godt”, ”følsom og nær, men hakker og skurrer likevel litt”, blir skyndsomt kompensert med at for all del, boka er ”åpen og finstemt”, ”lover godt”, og ”bok nummer to kan bli bra”.

     De har ikke hatt det lett.

     Dette er en jentebok, en sjanger som har eksplodert de siste årene. Guttebøker og mer kjønnsnøytrale romaner kan man iallfall som oftest oppsummere. Det er som regel en handling. Ikke her! To damer, en ung og en eldre, møtes på Jæren. De kjenner hverandre fra før. Stort mer er det ikke å si. Baksideteksten, hvor forlaget tradisjonelt vifter med sine fineste godord, gjengir blygt en tekst fra boka:

     ”Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.”

     Slike ”betraktninger” over 123 sider tror jeg er et resultat av den kursvirksomheten for aspirerende forfattere som er i ferd med – nei, som allerede har kvalt litteraturen.

     Forfatteren skal visstnok være mangeårig forlagskonsulent, som vel må ha sett seg lei på andres bøker og ville prøve selv. Omtrent som når man har løst kryssord i 20 år og vil begynne å lage dem i stedet.

     Forlagskonsulentens stolte debut er samtidig litteraturens fatale fall ned i en dyp, dyp brønn.

     Tekstprøve:

”I Hamburg tok det ikke så lang tid før Mimi sa noe som hun selv også hadde tenkt og da var det lettere. Men kanskje hun husker feil, at det ikke var lett der heller, bare verdt det. For så skjedde det noe annet enn hun kunne ha tenkt seg på forhånd, og så kunne hun si sånt som hun ikke visste at hun hadde tenkt.” (s. 17)

”Hadde hun vært en annen, ville hun lent seg tilbake for riktig å nyte badet og begeistret fortalt Mimi om det etterpå, hvordan det var, vederkvegende, saliggjørende, og Mimi ville ha nikket, forstått det, vært innforstått, og de hadde kunnet foretsette å snakke om normale ting.” (s. 23)

”Så går hun inn på rommet sitt med tannbørsten og legger den i toalettmappen, hun vil ikke spre tingene sine for mye.” (s. 65)

”Hun putter den siste eplebiten i munnen, skyller hendene under springen og vil gå ut og sette seg i solen så lenge.” (s. 69)

Til startForrigeNeste