BØLGER - DEL 2
Bjørgulv Braanens «Tid for ettertanke» i Klassekampen 28. januar er den mest oppsiktsvekkende kommentarartikkelen fra en norsk avisredaktør på lenge.
Der fastslår han at KK «vil fortsette med en raus publiseringspraksis», det vil si trykke frimodige ytringer «selv om vi er uenige i innholdet».
Er nå dette så veldig raust? Å trykke ting som redaksjonen ikke nødvendigvis er enig i, blir normalt regnet som et naturlig fundament for enhver avis.
Det andre tyngdepunktet i Braanens resonnement er likevel mer alvorlig, og mer skjebnesvangert både for avisas egen framtid og for den offentlige debatt:
Han krever at en som vil problematisere en rettskraftig dom, må «forholde seg til helheten av materialet i saken og drøfte hvordan domstolen argumenterer og vektlegger ulike vitneutsagn». Sagt med andre ord: Vil man påpeke et justisord, må man prosedere hele saken på nytt.
I tillegg må man respektere dommen.
Da levnes det få sjanser for de (relativt mange, viser det seg) som ikke er særlig imponert over norsk rettspraksis og rettssikkerhet for tiden – særlig i sedelighetssaker, der det svært ofte står påstand mot påstand, og der Braanen maner til at man ikke må røre ved enkeltvitners troverdighet.
Braanen skriver også at hvis man følger de helt nye reglene han her har satt opp for rettskritikk, «blir det også mulig med debatt om påstandene».
Mon det. Foreløpig har det ikke vært mulig for innsendere med et syn på Øygard-saken som redaksjonen er uenig i, å få noe innlegg på trykk i Klassekampen. Jeg vet om flere som har prøvd.
Hva har skjedd i denne redaksjonen? Braanens kommentar ser ut til å være skrevet med et geværløp pekende rett mot brystet. Slik skriver ikke en sjefredaktør uten at han er under et voldsomt press. Hvem er Braanens overordnede i slike saker? Hvem sitter på bakrommet i Klassekampen? Er avisa likevel fortsatt det stalinistiske partiorganet det var helt fram til Bjørgulv Braanen overtok?