BØLGER - DEL 1
Torsdag 23. januar trykte Klassekampen en merkelig tirade av en Jon Gangdal. Den fylte to avissider, åpnet med å karakterisere mitt essay (her) om Øygard-saken som makkverk, substansløs synsing og tullprat, og brukte til slutt betydelig plass på å bemerke at jeg er for gammel for pseudonymet mitt, navnet på forlaget jeg og samboeren driver er upassende eller useriøst, og min politiske profil er uforståelig.
Men hovedbudskapet hans var at for å kunne hevde noe om Øygard-saken, må det man hevder, være i overensstemmelse med ikke bare dommene, men også en bok som Gangdal selv har skrevet. Han har ført i pennen jentas versjon av saken. Boka kom dagen etter at Høyesteretts straffeskjerpelse ble kunngjort. Den inneholder også et forsøk på å tilintetgjøre alt det Øygard utrettet gjennom 16 år som ordfører i Vågå.
Jeg skal spare leseren for flere detaljer fra artikkelen til Jon Gangdal. Det som er interessant her, er hvorfor temperaturen hans er så avsindig høy, og hvorfor Klassekampen trykte hvert eneste ord han liret av seg, unntatt én setning der han tråkket på redaksjonen. Hva kan ha skjedd i Gangdals hode eller i dets nærhet, og i KKs redaksjon?
Først: Når jeg undrer meg over at KK trykte alt dette, er det fordi det er en kjent sak at de har nektet å trykke, eller forlangt å endre meningsinnholdet i, flere innlegg de har fått tilsendt som støtter det syn at Øygard er utsatt for et justismord. Også min egen ganske korte replikk etter Gangdals lange raseriutbrudd prøvde KK å diktere endringer i. Det ser altså ikke ut til at KK normalt respekterer at debattinnlegg er signert av folk med egne meninger, men at de tvertimot ikke nøler med å krangle med forfattere om innholdet i deres innsendte bidrag. I Gangdals tilfelle har de likevel bare strøket en fornærmelse mot KK selv, der han sidestiller KK med Pol Pot og Mao fordi de trykte mitt essay. I grunnen et godt eksempel på saklighetsnivået i artikkelen hans. Jeg synes de skulle ha latt det få stå.
Så til saken. Hvorfor denne utrolig høye temperatur? Hvorfor dette ubendige raseri over at det for aller første gang sto en artikkel på trykk som problematiserte dommen mot Øygard – etter at det i et par år har vært pøst ut ensidige fordømmelser mot mannen i alle presseorganer?
I utgangspunktet er Gangdal en helt vanlig norsk forfatter. Han skriver bøker på oppdrag. Et forlag henvendte seg til ham med et fett forskudd og ba ham skrive bok om Øygard-saken. Det var ingen tvil om vinklingen: Jentas historie var sann.
Boka har ikke solgt som forventet. Folk flest var grundig lei av en sak som hadde gått i alle medier i mer enn et år.
Kan Gangdals lange artikkel i KK være et uttrykk for en forfatters ønske om mer oppmerksomhet omkring egen bok?
Enkelte ting i teksten kan tyde på det. Blant annet viser han til at boka – som ingen ved sine fulle fem ville drømme om å kalle noe annet enn et rent partsinnlegg – utgjør selve fasiten i Øygard-saken.
Men alle som skriver bøker vil gjerne selge mest mulig. Det må ligge noe mer bak.