Syphilia Morgenstierne her

 

 

syphilia@jetz.no



 

 

Kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med syphilia@frittogvilt.no


Mot strømmen mot AIDS

Sør-Afrikas president Thabo Mbeki har dolket sine egne i ryggen fordi han ikke vil distribuere amerikanske AIDS-medisiner til sine millioner av fattige svarte, dødssyke landsmenn. Eller har han det?

Den vedtatte sannhet er at Mbeki har vist uvitenhet, vrangvilje og kynisme i sin tilbakeholdenhet overfor medisinalfirmaene. Men saken har flere sider.

I tidsskriftet New Internationalist (1/01) viser den amerikanske AIDS-eksperten Paul Farmer at Mbekis politikk like gjerne kan karakteriseres som modig og uavhengig. Han pleier ikke akkurat å løpe sittende presidenter til unnsetning, sier han (og det pleier ikke vi heller), men nok får være nok i aggressiv heksejakt, så han har tatt seg bryet å gjennomgå "saken bak saken". Konklusjon:

Mbeki har bare påpekt det opplagte: At det er like viktig å komme fattigdommen til livs, som å pøse ut medisiner. Dette gjelder alle epidemier. De som ikke selv ser virkelig grell fattigdom i øynene, har ingen forståelse for dette og har bare hån og forakt til overs for en politiker som går imot den vestlige strømmen.

Mbeki har ertet på seg vestlige stormakter og legemiddelmafiaen. Hvordan gjorde han det? Han har, ifølge Farmer, gjort set skyldig i tredobbelt kjetteri:

1. Tvilsomme kilder

Mbeki siterte i fjor den amerikanske biokjemikeren Peter Duesberg, som sa at AIDS ikke nødvendigvis kommer av HIV. Duesberg er ikke akkurat noen tungvekter i miljøet, for å si det mildt. OK. Men den praktiske politikken som Mbeki & Co fører mot AIDS og HIV, skiller seg ikke ut fra andre 3. verden-land, og Farmer kan ikke se at den litt uheldige retorikken fra i fjor har påvirket den faktiske AIDS-forebyggingen i landet. Tvert imot har vestlige "rådgivere" for det internasjonale pengefondet o.a. prøvd og tildels klart å spenne bein for sørafrikansk HIV-forebygging med krav om nedprioritering av helsetjenester "av hensyn til økonmoien".

2. Vil ikke betale

Mbeki protesterte mot prisen på de amerikanske AIDS-medisinene, og nektet å gjøre statlige innkjøp av dem.

Dette hadde han to gode grunner til, ifølge Farmer:

For det første utfordret han legemiddelindustriens monopol og prispraksis. Hvorfor kunne de ikke lage en lavprisvariant for massespredning i u-land? For dette har han blitt beskyldt for "folkemord". Clinton tilbød han et lån så han kunne kjøpe de dyre medisinene. Lånet hadde enda dårligere betingelser enn lånene fra Verdensbanken, som jo ikke er kjent for å være dryppende filantropiske. Mbeki, som er økonom av utdannelse, takket nei til det generøse lånetilbudet fra verdens mektigste stat.

For det andre er effekten av medisiner og tradisjonell forebygging faktisk aldri påvist i stor skala i fattige populasjoner. En ting er kostbar oppfølging av velstående homsemiljøer i New York. Noe helt annet er det å henvende seg til tette, fattige befolkninger der sykdomsfaktorene er langt flere og mer kompliserte. Det er rett og slett ikke dokumentert at milliardinvesteringene ville ha hatt noen effekt.

3. Klasseskilletabuet

er kanskje det største tabuet Mbeki har brutt. Sør-Afrika er på ingen måte blant verdens fattigste land. I Afrika sør for Sahara er det kanskje det rikeste. Men i Sør-Afrika er det stort sett de hvite som er rike - selv seks år etter apartheid - og de fattige er svarte. Hvite og rike AIDS-pasienter i Sør-Afrika får omtrent samme medisinske oppmerksomhet og behandling som hvite og rike AIDS-pasienter i USA. Millionene uten penger har ingen sjanse. Mbeki er blitt kvestet av internasjonale kommentatorer fordi han ikke har åpnet landets pengekasse - som er tom - for å gi de fattige samme dyre behandling som de rike betaler for. Dette er det ingen stat i verden som gjør! Isteden har han insistert på at man må starte AIDS- og HIV-behandlingen ved å forebygge fattigdom. Den mest utbredte dødsårsak blant afrikanske AIDS-pasienter er faktisk tuberkulose. Dette er en sykdom som alle vet spres gjennom fattigdom.

Men så snart du snakker om å gjøre noe med fattigdommen, møter du døve ører blant statsledere og spaltister over hele den toneangivende vestlige verden. Før fikk slik tale den foraktelige merkelappen "kommunisme". I dag blir det utdefinert som uinformert, tåpelig eller "ikke i takt med tiden". - Det som er sikkert er at det klinger dårlig sammen med markedsøkonomi.

Mens folk fortsetter å dø av AIDS i Afrika i en skala som er ukjent i Vesten, er det altså ingen som vil høre på den sørafrikanske prsidenten når han etterlyser medisiner som faktisk er myntet på den afrikanske HIV-varianten og overkommelig priset, istedenfor at afrikanerne skal måtte ruinere seg på en variant som er tilpasset andre forhold. Ingen vil høre på ham når han sier at en redistribuering av verdens ressurser til fordel for de fattige er den mest effektive AIDS-forebyggingen man har. Og ingen i fagmiljøene er villige til å drøfte om Mbeki kanskje ikke er helt på jordet.

Sph 21.01.2001

Tilbake til Syphilias nett