Denne siden er sist oppdatert: 9. juni 2002

   

Fritt og vilt
STARTSIDE

FORLAGET
SYPHILIA
FEMTE STATSMAKT
GALLERI

ENGLISH


 

Bokens innledende kapittel:
«Slik ble et terrorregime avslørt»
Av Syphilia Morgenstierne

1. Den tilfeldige oppdagelse

En dag på 1970-tallet satt den belgiske ambassadøren i Liberia og leste en lokal avis, da øynene hans falt på en utrolig påstand.

I en bisetning ble det henvist til at ti millioner mennesker var drept i kong Leopolds Kongo.

Slike avisskriverier vil en våken diplomat se det som sin oppgave å beriktige. Men ambassadør Jules Marchal måtte medgi at han selv var nokså blank når det gjaldt denne epoken i Kongos historie. Derfor skrev han hjem til utenriksdepartementet sitt, fortalte om avisartikkelen og om sin beslutning om å korrigere opplysningene, og ba dem sende mer informasjon om kong Leopolds Kongo.

Han ventet. Og ventet. Men det kom ikke noe svar.

«Det var da jeg ble nysgjerrig,» sier han.1)

Det var en nysgjerrighet det ikke var lett å tilfredsstille. Det viste seg at praktisk talt alle papirer fra kong Leopolds regime i Kongo fra 1885 til 1908 var borte ­ de var brent. Kongen hadde selv beordret et ukelangt sankthansbål av alle Kongo-dokumenter før Belgia annekterte kolonien hans. De få papirene som hadde overlevd ­ blant annet vitneutsagnene som den kongeoppnevnte Undersøkelseskommisjonen hadde innhentet i Kongo i 1904-05, og som skulle føre til regimets fall (mer om dette senere) ­ var fortsatt hemmeligstemplet. Ingen, ikke engang forskere fikk se dem, sytti år etter at de var stuet bort. Blant tjenestemennene i utenriksdepartementet var det en kjent sak at man rutinemessig hemmeligstemplet papirer som var uheldige for staten. Problemet, sa Marchal, var at fra denne perioden fantes det ikke et papir som ikke var uheldig for staten.

Marchal ga seg ikke. Til slutt offentliggjorde han ­ som pensjonist ­ et firebinds verk om kong Leopolds Kongo i flamsk og fransk parallellutgave. Det er det grundigste som noensinne er utgitt om temaet, og en autoritet for historikere over hele verden.

I Belgia visste folk ingenting om denne forferdelige skampletten på landets historie. Fortsatt vet de ikke noe særlig. For Marchals monumentale verk er i det store og hele blitt ignorert i hjemlandet.

Hans inspirasjonskilde var en annen mann som heller ikke hadde gitt seg. Overmakten han hadde kjempet mot, var enda større og mektigere enn det belgiske utenriksdepartementet. Det var kong Leopold selv. Marchals store forbilde het Edmund D. Morel.

2. Den undersøkende journalistikk

Det var like før forrige århundreskifte at den unge kontoristen Edmund D. Morel fikk det som skulle bli hans siste regulære jobb:

Han skulle sjekke at alt gikk riktig for seg på skipstransportene mellom Kongo og Belgia.

Edmund Morel var ansatt i det Liverpool-baserte fraktselskapet Elder Dempster. Et av deres datterselskap hadde kontrakt på all stykkgodstransport til og fra «Fristaten Kongo».

Kontrollørjobben hans var det ikke noe uvanlig med. Han fikk oppdraget fordi han snakket flytende fransk. Det var det få engelskmenn som gjorde. Men Morels far, som døde da han var liten, var fransk. Hans mor var kronisk syk. Hans kone var stadig gravid. Han selv var en helt alminnelig ung mann. Men han var uvanlig observant og uvanlig samvittighetsfull.

«Fristaten Kongo» var en unik konstruksjon i kolonihistorien. Mens de europeiske statsmaktene i 1884-85 delte Afrika mellom seg med stor iver ­ naturligvis uten å spørre noen afrikanere ­ var det ingen stat, men én enkelt privatperson som fikk hånd om det største stykket: Kongo. Med oppdageren Stanleys hjelp hadde kong Leopold II av Belgia satt opp et personlig filantropisk prosjekt. «Fristaten Kongo» skulle sikre fri handel for alle, skape fremgang for de innfødte og bekjempe slavehandelen. Dette sto i skarp kontrast til den nokså åpenhjertige grådigheten som ellers rådet i de europeiske kolonidepartementene. Alle var begeistret for kong Leopolds store kristne og humanistiske prosjekt. Det ga nærmest resten av Europa en slags syndsforlatelse. Og særlig skapte tanken om at både europeere og afrikanere skulle tjene på gjensidig handel fri for toll og slike stengsler, en enorm velvilje for «Fristaten Kongo» fra alle kanter.

Mange kontrollører hadde gjort jobben før Morel. De hadde sjekket varer og papirer, vært ombord på skipene og funnet alt i sin skjønneste orden.

Men Morel ble urolig over det han så. Uroen vokste. Han begynte i det stille å gjøre undersøkelser. Det var ikke til å ta feil av. Her var noe grunnleggende galt. Bekymret og opprørt gikk han til arbeidsgiveren sin og fortalte hva han hadde sett.

For det første oppdaget han at noen så å si stjal fra lasten. Fra Kongo til Antwerpen gikk det tusenvis av tonn med gummi og elfenben i en jevn, overdådig strøm. Det var forsåvidt som det skulle være. Det var bare det at om man tok seg bryet å sammenligne dette med Kongostatens egne offisielle regnskaper over utvinning og eksport av naturressurser ­ noe Morel gjorde, selv om ingen hadde bedt ham om det ­ så var statens tall langt lavere enn de mengdene han selv sjekket inn på kaia i Antwerpen. Forskjellene beløp seg til flere titalls millioner dollar i nåtidsverdi. Hvor gikk disse pengene?

For det andre oppdaget han at skipene som skulle motsatt vei ­ fra Antwerpen til Kongo ­ ble lastet fulle av våpen. Det var som til en krig. Men Kongo var ikke i krig. Utrolige mengder rifler og ammunisjon ble regelmessig sendt enten til Kongostaten selv eller til de handelsselskapene som drev på konsesjon i Kongo. Lasten var klassifisert som «forretningshemmeligheter». Hva skulle alle disse våpnene brukes til?

Den tredje oppdagelsen var kanskje den mest iøynefallende og samtidig illevarslende. For all sin gummi og sitt elfenben, hva fikk Kongos befolkning igjen? Knapt noe. Selv når man så bort fra alle våpnene, var mer enn 80% av de varer og goder Morel kunne registrere i skipslasten på vei til Kongo, bare egnet til å berike livet til de hvite oppsynsmennene. Her fantes det nesten ingen ting som kunne tenkes å være handelsvarer i Afrika. Noen få meter med tøy og noen ørsmå mengder glassperler var alt. Her kom det altså ut av Kongo ufattelige verdier i form av gummi og elfenben. Og så var det ikke engang mulig å registrere, verken i skipslasten eller i statistikken, noen verdisaker som gikk den andre veien; ingenting som kunne ligne på betalingsmidler. Penger var utelukket ­ det var forbudt å omsette penger blant befolkningen i Kongo ­ og andre transportveier var utelukket ­ Elder Dempster hadde jo monopol.

Hvorledes ble disse rikdommene da anskaffet?

Morels uunngåelige konklusjon var: Slavearbeid.

Dette kostet ham naturligvis jobben. I stedet viet han all sin våkne tid i femten år fremover til å bekjempe kong Leopolds terrorregime. Han var pengelens og uten tittel og høye forbindelser, som er så viktig i England. Men han startet en avis, og senere en bevegelse, og fikk i perioder med seg store deler av den britiske offentlighet. Han fylte avisa med all den dokumentasjonen som etter hvert sivet inn fra sjokkerte misjonærer og reisende. Det vokste opp et nettverk. Han skrev flere bøker og dro omkring og holdt foredrag med lysbilder. Morel brukte hele det mediespekteret som samtiden hadde til rådighet.

Han hadde en nesten overmenneskelig energi. Dessuten hadde han et lykkelig familieliv: En kone som entusiastisk støttet kampanjen uansett hva den kostet dem, og etter hvert fem barn. Økonomien var elendig. Men han klarte å få en del annonseinntekter av avisa. Selv hans gamle arbeidsgiver annonserte der i en årrekke.

Støttespillerne kom og gikk. Med et par viktige unntak var han stort sett alene om å drive kampanjen mot det han kalte gummislavehandelen i Kongo.

Hans motpart hadde ubegrensede ressurser og et verdensomspennende pressekontor til å manipulere og bestikke opinionen med. Da kong Leopold til slutt måtte bøye seg for den samme opinionen og gi fra seg Kongo, hadde han ikke tapt noe personlig. Bare tjent ­ i milliardklassen.

3. Den onde vilje

Kong Leopold II var ivrig katolikk og en like ivrig støttespiller for vitenskap og fremskritt. Men han var misfornøyd med sin skjebne som regent for et av verdens minste land.

Kong Leopold ønsket seg en koloni. Og han ønsket seg større inntekter.

Dette ville ikke parlamentarikerne i Belgia ha noe av. De forbandt bare utgifter med det å ha en koloni. Det skulle bygges skoler, statsadministrasjon og infrastruktur i tropisk klima og uveisomt terreng; kort sagt var kolonier bare å brekke nakken på.

Men det var ingen slik koloni kong Leopold hadde tenkt seg. Han hadde allerede satt seg inn i sakene og i all hemmelighet bygd opp en detaljert modell for den typen kolonidrift som passet hans formål. I denne modellen inngikk det ikke noe som helst utdannelsessystem eller helsevesen. Derimot var det nøye beskrivelser av hvordan man får en hel befolkning til å yte maksimalt mot sin vilje og uten kompensasjon.

Kort sagt slavearbeid.

Det foreligger i dag dokumentasjon på at kong Leopold selv hadde utarbeidet slike planer. Stikk i strid med hva vantro øyenvitner i samtiden antok, var han ikke bare fullt ut informert om hva som foregikk i Kongo ­ han hadde selv gitt ordrene.

Kong Leopold så på Kongo som sin private eiendom. For å omdanne Kongo til en pengemaskin for sine egne umettelige behov, måtte han sørge for at hver eneste landsby ble en slaveleir. Dette var fullt mulig, dersom man tok europeernes overlegne våpen i bruk og samtidig dyrket fram et apparat utelukkende med tanke på undertrykkelse og utbytting. Det ble gjennomført uten synlige motforestillinger fra flere tusen medskyldige.

Bare en generasjon senere gjorde Hitler lignende erfaringer i Europa med hvor lett det kan være å gjøre én gruppe mennesker til medskyldige og hvor mange som helst til ofre. Hitlers metoder var ikke nye. Han kunne ha gått på kurs hos kong Leopold.

I «Fristaten Kongo» var menneskene null verdt, men å utslette dem var ikke selve målet, det var et helt nøytralt middel for å nå et større mål: Profitt. For Leopold og hans mange støttespillere hadde fascistisk ideologi gått sømløst i ett med markedsøkonomi på sitt råeste.

Markedsøkonomien er ikke uskyldig. Den fungerer best sammen med ideologier som er alt annet enn menneskekjære. Dens mål kan virke uskyldig: Frie markedskrefter. Men dens ytterste konsekvens er kort og godt slaveri. Utarming og umenneskeliggjøring av de mange, og meningsløs overflod for de få.

Det fantasifulle ved kong Leopolds prosjekt, og det som gjorde det så spiselig i verdens øyne, var å omhylle det i humanitær svada. Edmund Morel demonstrerte at det ikke var vanskelig å se bak de flotte fasadene kong Leopold hadde satt opp, og iaktta hva som virkelig skjedde. Men det ville ikke Europa. I samtlige europeiske utenriksdepartementer var man fullt informert om Kongofristatens sanne natur, men man tok ikke sjansen på å fornærme noen med å reagere.

Derfor fikk Morel også de fleste europeiske utenriksdepartementer, og ganske særlig det britiske, imot seg. Med bare vissheten om hva som var sant og riktig på sin side, sang han likevel ut.

4. Den store glemsel

I den norske offentligheten var ikke Kongo noen «stor sak» verken under kong Leopolds terrorvelde 1885­1908 eller senere under belgiernes litt mindre drepende undertrykkelsesmaskineri. (Mer om dette i avsnittet «Hvordan det gikk», side 163.)

Selv om norske aviser trykte noe mer utenriksstoff da enn nå, skrev de ikke mye om Kongo. Det lille som sto på trykk, var nok preget av at så mange som 2-300 nordmenn tjenestegjorde under kong Leopold. (Se avsnittet «Kongostatens nordmenn», s. 190.) Bjørnstjerne Bjørnson støttet Morel og hans kampanje. Men dette gikk helt ubemerket hen i det norske miljøet.2)

Her skiller ikke Norge seg nevneverdig ut fra andre land. Kong Leopolds skrekkregime var godt hjulpet av at så å si hele resten av Europa var opptatt med sitt, eller ikke så noen grunn til å erte på seg den belgiske kongen.

Morel skrev atskillige bøker, det meste var gnistrende kampanjejournalistikk, og det handlet langt fra bare om Kongo. Én av bøkene hans ble oversatt til dansk, men i Norge forble han ukjent.

Vi trykker her, for første gang på norsk, en av hans bøker. Det er hans kanskje mest kjente bok, Red Rubber, som utkom første gang i 1906, deretter i en rekke opplag før den kom i nyutgave i 1919.

Da jeg ville lese Red Rubber, fikk jeg låne Nasjonalbibliotekets eneste eksemplar fra fjellmagasinene i Mo i Rana. Eksemplaret var innkjøpt til Stortingsbiblioteket i 1919, og hadde stått der i en generasjon eller to før den var blitt sanert bort.

Ikke et eneste menneske hadde lest denne boka før meg. Eksemplaret var fullkomment jomfruelig etter to og åtti år.

Men det er aldri for sent å bli informert, og tiden er inne for at norske lesere får stifte bekjentskap med Kongo. Denne norske utgaven er ikke helt komplett. Morel fortsetter med et avsnitt om Belgias posisjon og om hva Storbritannia kan gjøre, som ikke har så stor aktualitet hundre år etter. Men det er bemerkelsesverdig at bokas fortelling, og dens budskap, som ble til for hundre år siden, kan gjengis i dag uten noen forandringer.

Her og der er det gjort små utelatelser. Det er markert med hakeparentes. Utelatelsene dreier seg for det meste om gjentakelser og detaljer som fremkommer andre steder i teksten. Boka er så velskrevet og lettforståelig selv som hundreåring, at oversetteren har kunnet nøye seg med å gjøre de få nødvendige kommentarene i form av fotnoter.

Asker, juni 2002

Syphilia Morgenstierne

Noter

1. Til Adam Hochschild i King Leopold’s Ghost, Macmillan 1998.
2. Ifølge Morel ble Bjørnson utnevnt til president i en internasjonal forening til støtte for Kongos innfødte som ble dannet i Paris, sannsynligvis ca. 1906.

 

       

 

 

     
Til sidetopp