1. Den tilfeldige oppdagelse
En dag på 1970-tallet satt den belgiske ambassadøren i
Liberia og leste en lokal avis, da øynene hans falt på
en utrolig påstand.
I en bisetning ble det henvist til at ti millioner mennesker var drept
i kong Leopolds Kongo.
Slike avisskriverier vil en våken diplomat se det som sin oppgave
å beriktige. Men ambassadør Jules Marchal måtte medgi
at han selv var nokså blank når det gjaldt denne epoken
i Kongos historie. Derfor skrev han hjem til utenriksdepartementet sitt,
fortalte om avisartikkelen og om sin beslutning om å korrigere
opplysningene, og ba dem sende mer informasjon om kong Leopolds Kongo.
Han ventet. Og ventet. Men det kom ikke noe svar.
«Det var da jeg ble nysgjerrig,» sier han.1)
Det var en nysgjerrighet det ikke var lett å tilfredsstille.
Det viste seg at praktisk talt alle papirer fra kong Leopolds regime
i Kongo fra 1885 til 1908 var borte de var brent. Kongen hadde
selv beordret et ukelangt sankthansbål av alle Kongo-dokumenter
før Belgia annekterte kolonien hans. De få papirene som
hadde overlevd blant annet vitneutsagnene som den kongeoppnevnte
Undersøkelseskommisjonen hadde innhentet i Kongo i 1904-05, og
som skulle føre til regimets fall (mer om dette senere)
var fortsatt hemmeligstemplet. Ingen, ikke engang forskere fikk se dem,
sytti år etter at de var stuet bort. Blant tjenestemennene i utenriksdepartementet
var det en kjent sak at man rutinemessig hemmeligstemplet papirer som
var uheldige for staten. Problemet, sa Marchal, var at fra denne perioden
fantes det ikke et papir som ikke var uheldig for staten.
Marchal ga seg ikke. Til slutt offentliggjorde han som pensjonist
et firebinds verk om kong Leopolds Kongo i flamsk og fransk parallellutgave.
Det er det grundigste som noensinne er utgitt om temaet, og en autoritet
for historikere over hele verden.
I Belgia visste folk ingenting om denne forferdelige skampletten på
landets historie. Fortsatt vet de ikke noe særlig. For Marchals
monumentale verk er i det store og hele blitt ignorert i hjemlandet.
Hans inspirasjonskilde var en annen mann som heller ikke hadde gitt
seg. Overmakten han hadde kjempet mot, var enda større og mektigere
enn det belgiske utenriksdepartementet. Det var kong Leopold selv. Marchals
store forbilde het Edmund D. Morel.
2. Den undersøkende journalistikk
Det var like før forrige århundreskifte at den unge kontoristen
Edmund D. Morel fikk det som skulle bli hans siste regulære jobb:
Han skulle sjekke at alt gikk riktig for seg på skipstransportene
mellom Kongo og Belgia.
Edmund Morel var ansatt i det Liverpool-baserte fraktselskapet Elder
Dempster. Et av deres datterselskap hadde kontrakt på all stykkgodstransport
til og fra «Fristaten Kongo».
Kontrollørjobben hans var det ikke noe uvanlig med. Han fikk
oppdraget fordi han snakket flytende fransk. Det var det få engelskmenn
som gjorde. Men Morels far, som døde da han var liten, var fransk.
Hans mor var kronisk syk. Hans kone var stadig gravid. Han selv var
en helt alminnelig ung mann. Men han var uvanlig observant og uvanlig
samvittighetsfull.
«Fristaten Kongo» var en unik konstruksjon i kolonihistorien.
Mens de europeiske statsmaktene i 1884-85 delte Afrika mellom seg med
stor iver naturligvis uten å spørre noen afrikanere
var det ingen stat, men én enkelt privatperson som fikk
hånd om det største stykket: Kongo. Med oppdageren Stanleys
hjelp hadde kong Leopold II av Belgia satt opp et personlig filantropisk
prosjekt. «Fristaten Kongo» skulle sikre fri handel for alle,
skape fremgang for de innfødte og bekjempe slavehandelen. Dette
sto i skarp kontrast til den nokså åpenhjertige grådigheten
som ellers rådet i de europeiske kolonidepartementene. Alle var
begeistret for kong Leopolds store kristne og humanistiske prosjekt.
Det ga nærmest resten av Europa en slags syndsforlatelse. Og særlig
skapte tanken om at både europeere og afrikanere skulle tjene
på gjensidig handel fri for toll og slike stengsler, en enorm
velvilje for «Fristaten Kongo» fra alle kanter.
Mange kontrollører hadde gjort jobben før Morel. De
hadde sjekket varer og papirer, vært ombord på skipene og
funnet alt i sin skjønneste orden.
Men Morel ble urolig over det han så. Uroen vokste. Han begynte
i det stille å gjøre undersøkelser. Det var ikke
til å ta feil av. Her var noe grunnleggende galt. Bekymret og
opprørt gikk han til arbeidsgiveren sin og fortalte hva han hadde
sett.
For det første oppdaget han at noen så å si stjal
fra lasten. Fra Kongo til Antwerpen gikk det tusenvis av tonn med gummi
og elfenben i en jevn, overdådig strøm. Det var forsåvidt
som det skulle være. Det var bare det at om man tok seg bryet
å sammenligne dette med Kongostatens egne offisielle regnskaper
over utvinning og eksport av naturressurser noe Morel gjorde,
selv om ingen hadde bedt ham om det så var statens tall
langt lavere enn de mengdene han selv sjekket inn på kaia i Antwerpen.
Forskjellene beløp seg til flere titalls millioner dollar i nåtidsverdi.
Hvor gikk disse pengene?
For det andre oppdaget han at skipene som skulle motsatt vei
fra Antwerpen til Kongo ble lastet fulle av våpen. Det
var som til en krig. Men Kongo var ikke i krig. Utrolige mengder rifler
og ammunisjon ble regelmessig sendt enten til Kongostaten selv eller
til de handelsselskapene som drev på konsesjon i Kongo. Lasten
var klassifisert som «forretningshemmeligheter». Hva skulle
alle disse våpnene brukes til?
Den tredje oppdagelsen var kanskje den mest iøynefallende og
samtidig illevarslende. For all sin gummi og sitt elfenben, hva fikk
Kongos befolkning igjen? Knapt noe. Selv når man så bort
fra alle våpnene, var mer enn 80% av de varer og goder Morel kunne
registrere i skipslasten på vei til Kongo, bare egnet til å
berike livet til de hvite oppsynsmennene. Her fantes det nesten ingen
ting som kunne tenkes å være handelsvarer i Afrika. Noen
få meter med tøy og noen ørsmå mengder glassperler
var alt. Her kom det altså ut av Kongo ufattelige verdier i form
av gummi og elfenben. Og så var det ikke engang mulig å
registrere, verken i skipslasten eller i statistikken, noen verdisaker
som gikk den andre veien; ingenting som kunne ligne på betalingsmidler.
Penger var utelukket det var forbudt å omsette penger blant
befolkningen i Kongo og andre transportveier var utelukket
Elder Dempster hadde jo monopol.
Hvorledes ble disse rikdommene da anskaffet?
Morels uunngåelige konklusjon var: Slavearbeid.
Dette kostet ham naturligvis jobben. I stedet viet han all sin våkne
tid i femten år fremover til å bekjempe kong Leopolds terrorregime.
Han var pengelens og uten tittel og høye forbindelser, som er
så viktig i England. Men han startet en avis, og senere en bevegelse,
og fikk i perioder med seg store deler av den britiske offentlighet.
Han fylte avisa med all den dokumentasjonen som etter hvert sivet inn
fra sjokkerte misjonærer og reisende. Det vokste opp et nettverk.
Han skrev flere bøker og dro omkring og holdt foredrag med lysbilder.
Morel brukte hele det mediespekteret som samtiden hadde til rådighet.
Han hadde en nesten overmenneskelig energi. Dessuten hadde han et
lykkelig familieliv: En kone som entusiastisk støttet kampanjen
uansett hva den kostet dem, og etter hvert fem barn. Økonomien
var elendig. Men han klarte å få en del annonseinntekter
av avisa. Selv hans gamle arbeidsgiver annonserte der i en årrekke.
Støttespillerne kom og gikk. Med et par viktige unntak var
han stort sett alene om å drive kampanjen mot det han kalte gummislavehandelen
i Kongo.
Hans motpart hadde ubegrensede ressurser og et verdensomspennende
pressekontor til å manipulere og bestikke opinionen med. Da kong
Leopold til slutt måtte bøye seg for den samme opinionen
og gi fra seg Kongo, hadde han ikke tapt noe personlig. Bare tjent
i milliardklassen.
3. Den onde vilje
Kong Leopold II var ivrig katolikk og en like ivrig støttespiller
for vitenskap og fremskritt. Men han var misfornøyd med sin skjebne
som regent for et av verdens minste land.
Kong Leopold ønsket seg en koloni. Og han ønsket seg
større inntekter.
Dette ville ikke parlamentarikerne i Belgia ha noe av. De forbandt
bare utgifter med det å ha en koloni. Det skulle bygges skoler,
statsadministrasjon og infrastruktur i tropisk klima og uveisomt terreng;
kort sagt var kolonier bare å brekke nakken på.
Men det var ingen slik koloni kong Leopold hadde tenkt seg. Han hadde
allerede satt seg inn i sakene og i all hemmelighet bygd opp en detaljert
modell for den typen kolonidrift som passet hans formål. I denne
modellen inngikk det ikke noe som helst utdannelsessystem eller helsevesen.
Derimot var det nøye beskrivelser av hvordan man får en
hel befolkning til å yte maksimalt mot sin vilje og uten kompensasjon.
Kort sagt slavearbeid.
Det foreligger i dag dokumentasjon på at kong Leopold selv hadde
utarbeidet slike planer. Stikk i strid med hva vantro øyenvitner
i samtiden antok, var han ikke bare fullt ut informert om hva som foregikk
i Kongo han hadde selv gitt ordrene.
Kong Leopold så på Kongo som sin private eiendom. For
å omdanne Kongo til en pengemaskin for sine egne umettelige behov,
måtte han sørge for at hver eneste landsby ble en slaveleir.
Dette var fullt mulig, dersom man tok europeernes overlegne våpen
i bruk og samtidig dyrket fram et apparat utelukkende med tanke på
undertrykkelse og utbytting. Det ble gjennomført uten synlige
motforestillinger fra flere tusen medskyldige.
Bare en generasjon senere gjorde Hitler lignende erfaringer i Europa
med hvor lett det kan være å gjøre én gruppe
mennesker til medskyldige og hvor mange som helst til ofre. Hitlers
metoder var ikke nye. Han kunne ha gått på kurs hos kong
Leopold.
I «Fristaten Kongo» var menneskene null verdt, men å
utslette dem var ikke selve målet, det var et helt nøytralt
middel for å nå et større mål: Profitt. For
Leopold og hans mange støttespillere hadde fascistisk ideologi
gått sømløst i ett med markedsøkonomi på
sitt råeste.
Markedsøkonomien er ikke uskyldig. Den fungerer best sammen
med ideologier som er alt annet enn menneskekjære. Dens mål
kan virke uskyldig: Frie markedskrefter. Men dens ytterste konsekvens
er kort og godt slaveri. Utarming og umenneskeliggjøring av de
mange, og meningsløs overflod for de få.
Det fantasifulle ved kong Leopolds prosjekt, og det som gjorde det
så spiselig i verdens øyne, var å omhylle det i humanitær
svada. Edmund Morel demonstrerte at det ikke var vanskelig å se
bak de flotte fasadene kong Leopold hadde satt opp, og iaktta hva som
virkelig skjedde. Men det ville ikke Europa. I samtlige europeiske utenriksdepartementer
var man fullt informert om Kongofristatens sanne natur, men man tok
ikke sjansen på å fornærme noen med å reagere.
Derfor fikk Morel også de fleste europeiske utenriksdepartementer,
og ganske særlig det britiske, imot seg. Med bare vissheten om
hva som var sant og riktig på sin side, sang han likevel ut.
4. Den store glemsel
I den norske offentligheten var ikke Kongo noen «stor sak»
verken under kong Leopolds terrorvelde 18851908 eller senere under
belgiernes litt mindre drepende undertrykkelsesmaskineri. (Mer om dette
i avsnittet «Hvordan det gikk», side 163.)
Selv om norske aviser trykte noe mer utenriksstoff da enn nå,
skrev de ikke mye om Kongo. Det lille som sto på trykk, var nok
preget av at så mange som 2-300 nordmenn tjenestegjorde under
kong Leopold. (Se avsnittet «Kongostatens nordmenn», s. 190.)
Bjørnstjerne Bjørnson støttet Morel og hans kampanje.
Men dette gikk helt ubemerket hen i det norske miljøet.2)
Her skiller ikke Norge seg nevneverdig ut fra andre land. Kong Leopolds
skrekkregime var godt hjulpet av at så å si hele resten
av Europa var opptatt med sitt, eller ikke så noen grunn til å
erte på seg den belgiske kongen.
Morel skrev atskillige bøker, det meste var gnistrende kampanjejournalistikk,
og det handlet langt fra bare om Kongo. Én av bøkene hans
ble oversatt til dansk, men i Norge forble han ukjent.
Vi trykker her, for første gang på norsk, en av hans
bøker. Det er hans kanskje mest kjente bok, Red Rubber, som utkom
første gang i 1906, deretter i en rekke opplag før den
kom i nyutgave i 1919.
Da jeg ville lese Red Rubber, fikk jeg låne Nasjonalbibliotekets
eneste eksemplar fra fjellmagasinene i Mo i Rana. Eksemplaret var innkjøpt
til Stortingsbiblioteket i 1919, og hadde stått der i en generasjon
eller to før den var blitt sanert bort.
Ikke et eneste menneske hadde lest denne boka før meg. Eksemplaret
var fullkomment jomfruelig etter to og åtti år.
Men det er aldri for sent å bli informert, og tiden er inne
for at norske lesere får stifte bekjentskap med Kongo. Denne norske
utgaven er ikke helt komplett. Morel fortsetter med et avsnitt om Belgias
posisjon og om hva Storbritannia kan gjøre, som ikke har så
stor aktualitet hundre år etter. Men det er bemerkelsesverdig
at bokas fortelling, og dens budskap, som ble til for hundre år
siden, kan gjengis i dag uten noen forandringer.
Her og der er det gjort små utelatelser. Det er markert med
hakeparentes. Utelatelsene dreier seg for det meste om gjentakelser
og detaljer som fremkommer andre steder i teksten. Boka er så
velskrevet og lettforståelig selv som hundreåring, at oversetteren
har kunnet nøye seg med å gjøre de få nødvendige
kommentarene i form av fotnoter.
Asker, juni 2002
Syphilia Morgenstierne
Noter
1. Til Adam Hochschild i King Leopolds Ghost,
Macmillan 1998.
2. Ifølge Morel ble Bjørnson utnevnt til
president i en internasjonal forening til støtte for Kongos innfødte
som ble dannet i Paris, sannsynligvis ca. 1906.