Samtidsmuseet
16. september 1995
Det er slitsomt og trist å være Gud
Jaroslaw Kozlowski
i Museet for samtidskunst
Installasjon – performance – og poesi
Ved å klikke på
bildene henter du opp større (ikke alltid de sammme) bilder i
jpeg-format.
En soignert, sortkledt mann stiller seg ansikt til ansikt med en
tavle på et staffeli.
En grønn skoletavle på staffeli, spent fast til
en industripall med solide tvinger.
Stabler med krittesker og en skinnende ny sinkbøtte vann er
ryddig satt inntil.
Et halvliterglass med vann ble satt fram på gulvet ved siden
av bøtten
like før direktør Jan Brochmann ønsket velkommen,
med en forklarende innledningstale om kunsten og kunstnerne –
de mange,
og om Jaroslaw Kozlowski; den sortkledte, nå i angrepspositur.
Og han går virkelig løs!
Brochmanns klare ord hadde adresse
til dagens stridbare modernister og (figurative) tradisjonalister. En
lite frukbar, i et videre perspektiv helt uinteressant, storm i vårt
lokale vannglass. For kunstneren og kunstprofessoren Kozlowski er ikke
kunstnerrollen og -virket et kall, sa Brochmann. Den er et valg. Kun
ved et valg tilegner man seg friheten, forutsetningen for å utøve
kunst.
Kunsten er videre sta, som et esel. Tilsynelatende til å ri på,
men bare tilsynelatende. Den/det kaster deg av om du prøver å
ri det/den. Gir deg i alle fall ikke noen behagelig tur inn i solnedgangen.
Som vi skal se; den er, slik Kozlowski foredrar den, strabasiøs
og fylt med smerte, raseri og fortvilelse. Om han har lagt Aftenlandet
bak seg, så har han det like mye foran seg - som oss andre.
Dog; på kunstens vei kan han like gjerne havne i eller forbi
Morgenrødens land. Mens han holdt på som hardest i Samtidsmuseet
var de offentlige kulturtoppper i departementene møtt opp til
åpningen på Høvikodden; utstillingen av de seks
tusen år gamle kulturminner fra Kina.
Kunsten og kunstneren som illustratør
– av vår tids filosofiske brytninger og utforsking? For Brochmann
og Samtidsmuseet viktig å peke på i alle fall, (i innbydelse
og pressemelding) forut for Kozlowskis utstilling og performance-åpning.
Henvisningen til den hel- eller halvmystiske spekulasjon om tingenes
verden når ingen er til stede, for eksempel den tilhørende
de tingene som er på loftet, når ingen er der til å
betrakte dem. Som morgenen etter står der
som om
ingen ting har hendt. Når vi har lukket døren til stuen
med møblene i; hva er egentlig møblene da?
Som vi skal se; i museets loftsetasje er de ikke akkurat der vi venter
å finne dem, og dermed heller ikke det de er... eller...
Kozlowski takker Brochmann
for hans innledningsord, takker varmt alle som har hjulpet ham med installasjonen
der oppe på loftet. Nå er det åpning og performance
på hovedplanet. Han takker også alle som har (lest annonsene
og) bidratt til installasjonen med sine gamle vekkerur – og dermed
noe av seg selv, sier han, og nikker mot loftet.
Før han stiller seg opp med ansiktet mot tavlen – og ryggen
til oss – tar han fram en splitter
ny klokke –
ut av esken sin – som var satt fram på talerstolen. Han stiller
det nye vekkeruret etter sitt eget armbåndsur, trekker opp, og
setter den vendt mot publikum, tilbake på talerstolen.
Fra han startet med å takke og framover mot det tidspunkt han
vender seg mot tavlen, har den tilsynelatende ro og harmoni han tok
ordet med blitt gradvis borte. Bevegelsene blir mer støtvise
og famlende når han også tar fram en notatlapp fra lommen.
Han har sagt en del allerede om hva dette skal handle om. Nå tar
han plass i poetens bilde,
og
leser opp en lang liste med paradokser, som betegnende for sitt verk.
Alle paradokser som tenkes kan. Verket er begge deler! Det han skal
foreta seg nå er å betrakte som både åpningen
og som (den like logiske) slutten på installasjonen der oppe.
Intensiteten tiltar.
Som vi skal se; dette blir ingen søndagsutflukt på en
lørdag ettermiddag, for ham. Slik det nok var for de fleste
i salen. Samtidsmuseet hadde fått en del flere publikummere
på sin invitasjonsliste denne gang, etter klokkeannonsen i Asker
og Bærums Budstikke, i området donørene kommer
fra.
Kozlowski tar av seg jakken, bretter opp skjortermene, stiller seg
bredbent ansikt til ansikt med tavlen, i fire lange skritts avstand.
Trekker pusten, psyker seg opp og går så fort og besluttsomt
fram og griper et krittstykke. Med voldsomme armbevegelser 
starter han i øverste venstre hjørne med en rytmisk,
tett, bølgende strek mot høyre. Armbevegelsen fyller
omtrent en tredjedel ovenfra. Når han er over i høyre
kant begynner han fra venstre igjen, nedenfor, og fyller en femtedel
til. Slik fortsetter det til tavlen er full. Så fra toppen igjen,
med bølgetoppene vendt motsatt vei, kryssende de første.
Det blir et vitalt, kraftig uttrykk, som blir mer og mer malerisk.
Men
etter hvert som han forsyner tavlen med nye bevegelser, i sirkler
til slutt, ødelegges det maleriske.
Han sparer seg ikke. Slår mot krittlisten nederst så det
må gjøre vondt. Og krittet knekker i ett sett, spruter
alle veier. Han rister ut innholdet i nye krittesker. Men etter hvert
er han så skjelvende sliten at det er lettere å plukke
biter fra gulvet.
Så er det nok kritt på tavlen.
Han går mot vannbøtten, snubler i og velter vannglasset,
finner en svamp og begynner å vaske krittet av tavlen. Like
systematisk og grundig som han svingte krittet svinger han svampen.
Det er da han er nesten ferdig, og nærmest pedantisk gjør
en siste rensk helt nede ved krittlisten, at jeg tenker: «Det
er slitsomt å være Gud, men det hjelper med en god oppdragelse.»
Mens jeg skriver dette kommer neste, naturlige spørsmål:
«Er Gud like grundig hver gang han gyver løs og grunnlegger
et univers, og tørker det vekk igjen?»
De blanke, solide sorte skoene, det sorte kraftige lærbeltet,
gir sammen med de nøkterne og reale plagg han har på
seg, mest sort og noe litt over i det grålige, samme inntrykk
av ryddighet og kvalitetssans. Fungerer stilig fotogent mot tavlen
og det hvite krittet. Det gleder fotografen i meg.
Som vi
skal få høre; det er ikke første gangen han gjør
dette.
Kozlowski tar fram
et håndkle, tørker svetten, tar i bøtten etter
litt vann og dynker ansiktet – i mangel av vannglasset han sparket
til, neppe villet (eller?), tidligere. Romsterer litt. Og sier til
publikum: «Som jeg sa, det er ikke slutt før tavlen er
tørr!». Han setter seg på en stol som er satt fram
der han tok opppstilling før han begynte. Ser på at tavlen
tørker, ser på 
armbåndsuret
sitt. Når han er fornøyd med tørkningsgraden reiser
han seg. Går bort til klokken og konstaterer at det tok 18 minutter.
Så er jeg ikke helt sikker på rekkefølgen av de
to siste sekvensene, men jeg foretrekker denne iscenesettelsen selv:
Han gjør i rasende tempo oppmerksom på at det ikke er
første gang han har utført denne kritt-og-tavle-performance,
og nevner institusjon og den varierende tittel han har gitt den fra
sted til sted; foran et lokalt og så stadig mer internasjonalt
publikum, ja en gang også helt for seg selv. Det må være
mange år siden han begynte. Hver gang som sin personlige protetst
mot det «establishment» innen kunstens verden stedet han
utførte den på representerte. Protesten er øyensynlig
blitt mer og mer etablert med årene, innen de deler av kunstens
verden han ramser opp. Men som vi nå endelig skal se; det blir
en slutt.
Kozlowski griper vekkerklokken
fra talerstolen, lar neven omslutte den med tallskiven fram, går
mot tavlen og kyler urverket av all sin kraft mot den, midt i, så
glasset knuses. Han konstaterer at klokken har sluttet å gå.
Setter den fra seg igjen på talerstolen.
Kozlowski marsjerer så fort ut av salen.
I fortvilelse, er det noe som forteller meg.
Kl. 22.45, 16. september 1995.
Tekst & digitale bilder:
Per Helge Berrefjord.
