©
Per Helge Berrefjord Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris. DIALOG:
Ved innspill IKKE
sendt vedlegg,
|
Journalistenes ferdigheter og fag er utviklet gjennom noen generasjoners arbeid som megafoner. Vi agerer som forsterkere av visse budskap til fortrengsel for alt det andre verden er full av, men som ikke ble funnet interessant nok av journalistene. Journaliststanden anno 2000 har sin faglighet knyttet til enveismediene og sin oppgave som «fjerde statsmakt».
Om journalistikken og journalistene får samme sentrale posisjon i samarbeidsmediene, vet vi ennå ikke. I et samfunnsmessig perspektiv er det mitt håp at så skjer. Jeg tror også at journalistikken har det beste profesjonsmessige utgangspunkt for dette.
Men konkurransen fra andre yrkesgrupper vil komme: Fra informatører og bibliotekarer, datanerder og reklamefolk, markedskommunikatører og samfunnsfaglig ekspertise av ulike kategorier økonomer, sosiologer, psykologer, politifolk ... Alle har de visse forutsetninger for å fylle journalistenes plass når den femte statsmakt etter hvert etablerer seg i det virtuelle samfunn på nettet.
Nøkkelen nå som før er metaperspektivet på utviklingen og begivenhetene fra dag til dag i samfunnet, et perspektiv som muliggjør rask sortering og sannferdig formidling, og derigjennom opparbeidelse av publikums tillit. Ikke noe av dette har journaliststanden patent på. Tvert imot.
Publikums tiltro til standen har gått sterkt nedover. Det som skjer er en selvforskyldt såkalt utdifferensiering. Terminologien tilhører medie- og samfunnsviterne, som har mye å si om fenomenet. Kort sagt faller nå journalistene fra pidestallen, fra en sentral posisjon i samfunnet og ned til å bli en lite verdsatt gruppe. De har ikke lenger noen autoritet å forvalte, sett med sine medborgeres øyne. Lærerstanden led samme skjebne for ikke lenge siden.
I samarbeidsmediene kan den ikke helt ydmyke arbeidsstil og etikk som journalistene står for, bli et enda større handikap. Her møter de langt sterkere krav om kunnskaper og etterrettelighet. Konkurransen om å bringe den mest troverdige versjonen blir åpen og knallhard. Retoriske og demagogiske knep slipper man ikke så lett unna med som i enveismediene. Andre profesjoner har, gjennom bedre kunnskaper på sine respektive fagområder, hver især sine klare fortrinn som redaksjonelle innovatører på nettet. Med journalistfaglig trening i tillegg kan de absolutt drive det til noe på den femte statsmakts arena: Samarbeidsmedienes offentlige rom. Det er slutt på befolkningens høyaktelse av journalistene, kunne tidsskriftet New Scientist konstatere på lederplass vinteren 2000, med basis i en større undersøkelse på de britiske øyer. Merkelig nok rager nyhetsoppleseren i TV nesten like høyt over streken som den vanlige journalist har ramlet ned under pari aktelse. Befolkningen kobler altså ikke det pene, blide fjeset med sosialpornografien i reportasjeinnslagene som oppleseren innannonserer? |
NESTE SIDE Henvisninger
på Slutt på befolkningens høyaktels «Fjerde statsmakt» «... vi vet at det är vi professionella ordmakare, journalistkåren, som utnytjar den medborgerliga rättigheten; der är vi som med stöd av offentlighetsprincipen läser myndigheters offentliga handlingar, det är vi som driver kampanjer kring olika frågor, det är vi (eller några av oss) som bringer det politiska samhällets makthavare på fall.»
|