©
Per Helge Berrefjord
Forlaget
Fritt og vilt
Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru
Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no
OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.
DIALOG:
Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 3 del 25",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.
IKKE
sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no
INTERNETTET
|
W3C – Et politisk instrument
Når det gjelder de politiske hovedspørsmålene som NOU 1999:26 inviterer til, er det heldigvis lett å peke på en enkel strategisk vei å gå. Vi kan slutte opp om én internasjonal medspiller, og dermed nå de såkalte omforente mål vi som et demokrati plikter å strebe mot. Vi kan som nasjon engasjere oss tungt i og gi vår fulle støtte til målene bak W3C – World Wide Web Consortium – og tilstøtende standardiseringsorganer.
W3C er en type politisk instrument som for det sivile samfunn, i stort som i smått, er den mest fornuftige løsning, når teknologien gjør nasjonalstatens forsøk på å skape retningslinjer og lovverk illusoriske. Her er styringskrefter tuftet såvel på teknologisk kompetanse og virkemidler som ved at man forvalter en felles, global målsetting. Følges denne kan alle bli vinnere, fra finansakrobatene og superkapitalistene og helt ned til den lille forbruker. Og særlig de siste!
Det er nå rundt ti år siden Tim Berners-Lee la ut de første HTML-sidene på det internasjonale forskernettet, det som senere skulle bli «sluppet fri» og bli til det allment tilgjengelige internettet. Dermed var world wide web født, med sine URL'er og hypertekst. Til tross for at det er e-post som er den tunge drivkraften i utbredelsen, er internettet – slik vi nå opplever det, som gryende massemedium og totalkanal – i det store og hele et resultat av www.
Og det oppsiktsvekkende skjedde: Utviklerne av www, de intellektuelle, tilhengerne av «fri informasjonsflyt» og de europeisk/amerikanske forskningsinstitusjonene rundt Berners-Lee, klarte å beholde grepet om den videre utviklingen av den kraftigste medieteknologien verden har sett siden Gutenberg. Ikke lenger én teknologi og ett kommunikasjonsmedium, men en som samler dem alle i én kanal: trykksaker, telefoni, radio, TV...
For om lag seks år siden samlet kretsen rundt Berners-Lee bransjen i standardiseringsorganet som fikk navnet W3C. Børsfinansierte innovasjonskometer og industrigiganter kunne ellers lett ha fått overtaket. (De – Microsoft og Netscape særlig – forsøkte virkelig!!)
I oktober 1994 var avdelingen for datavitenskap ved det berømte Massachusetts Institute of Technology vertskap for den formelle stiftelsen av W3C. I 1995 og 1996 fikk de følge av franske og japanske, nasjonalt finansierte vertsinstitusjoner. Det er disse forskningsmiljøene som står for det faglige utviklingsarbeidet, som er organisert i prosjekter og grupper med medlemmer verden rundt. De administrerer også industrisamarbeidet, det vil si fungerer som diplomater i en industriell «krig». Antallet medlemmer i W3C var ved utgangen av 1999 på vei mot 400. Her møtes alle de tunge aktørene i tele- og databransjen. Det er i alles interesse å gjøre www til et åpent område for flest mulig mennesker. Å verne www mot uheldige utslag av markedskrefter er blant W3Cs aller viktigste oppgaver.
En fare er at de tyngste firmaene skal «kapre» www-kanalen gjennom forskjellige former for industrisamarbeid som dekker både infrastruktur, brukerutstyr, tjenester og innhold – og derigjennom skape «industristandarder» – med det resultat at enkelte firmaer får en monopolstilling av typen Microsoft, for i neste omgang å utnytte situasjonen prismessig. Oppkjøps- og fusjonsbølgen i bransjen vil bli enda større enn den allerede er. IT-børsspillet produserer lottomilliardærer hver gang de større kapitalistene sluker noen håpefulle spekulanter, som inntil da bare satt på noen vilt takserte aksjebrev. W3C er vårt fremste internasjonale organ som kan hindre uheldige konsekvenser av dette grådighetens hysteri.
Fragmentering mer truende
Denne oppgaven ser likevel ut til å være nokså enkel sammenlignet med en annen: Å hindre fragmentering – oppløsningen av internettet. Også dette er i strid med verdenssamfunnets behov for en rimelig og rasjonell infrastruktur og best mulig kommunikasjonsverktøy. Faren ligger i at inkompatibel teknologi får utbredelse. Vi kan for eksempel få flere typer nett fordi det ikke sørges for at alle typer brukerutstyr kan knyttes opp til en og samme type infrastruktur. Mobiltelefoner, TV-apparater, PCer og alle de andre elektroniske informasjonsverktøy som er under utvikling, skal alle kunne hente sine signaler fra det samme nettet – internettet.