DEN FEMTE STATSMAKT

© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling


DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 14",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:

femte@vitex.no

 

JOURNALISTIKK
Kapittel. 2 - del 14

Undringen

Det radikale den gang var selve undringen – at den skulle være nødvendig for å formidle et budskap. Det ble tillatt å stille spørsmål og deretter stille seg foran kilden for selv å fortelle i et allment forståelig språk, og det ble ansett som naturlig at én begivenhet kunne bli sett og omtalt fra flere ulike vinkler.

Årsakene til at rollen ble akseptert, ligger i utviklingen av det opplyste, kunnskapsbaserte, differensierte, mangfoldige og moderne samfunn – en utvikling som kom i siget på 1800-tallet. Det er journalistens jobb å ta undrende del i begivenhetene og hele tiden stille spørsmål. Radikal er den i stor grad ennå, avhengig av hvor i verden og blant hva slags mennesker man befinner seg. Den journalistiske væremåte kolliderer med såvel små som store totalitære regimer. Det er luket kraftig i både journalistenes og folk flests tabuer og fordommer. Følgelig har områdene for journalistisk oppmerksomhet multiplisert seg, til mang en høvdings ergrelse.

Journalistens – bladfykens – samfunnsmessige status var ikke rare greiene før langt ute i det 20. århundre, og eksisterer fremdeles bare der hvor opplyste borgere premierer innsatsen psykologisk. I et moderne samfunn er status – om vi et øyeblikk ser bort fra selebritetenes, mediekjendisenes og pengenes verden – forbundet med den fornuftsmessige kvalitet. For journalister betyr det at status er knyttet til hvilke saker de kan bringe til torgs, og hvilke spørmål de stiller i den offentlige samtale. Hvis disse spørsmål bringer samfunnet positivt videre, har både journalisten og faget fått et statusmessig løft.

Et samfunn som ikke kan gi pressens medarbeidere denne form for premiering, er klart og tydelig i forfall. Når det er pressen selv som kårer sine vinnere, er det også et forfallstegn.

I dag venter vi at en god journalist ikke bare skal ta rede på Hvem, Hva, Hvor, Når og Hvordan, og sørge for at tidsangivelser og stavemåter er riktige. Det nye, avgjørende og absolutt nødvendige spørsmål – til enhver tid og i enhver sammenheng – er: Hva så?

Denne formulering kan nok få det til å rakne for en og annen, ikke minst for mediearbeiderne selv der de springer fra den ene pseudobegivenhet til den andre og spør «hva føler du nå?» De mener akkurat nå, på sekundet der og da. Så – hva så?

Borte er de kvaliteter som har gitt journalistikken status. Samfunnsmessig status, basert på den psykologiske belønning som tilfalt yrkets utøvere da det viste seg at det å stille velfunderte spørsmål til hvem som helst om hva som helst, var en katalysator for et kunnskapssamfunn i utvikling. Det ble den reneste stortings- og statsrådskole.

NESTE SIDEFORRIGE SIDE - INNHOLD

NESTE SIDE
FORRIGE SIDE

INNHOLD

Henvisninger på denne side: