
Roman av
Kim Iseki*
Fritt og vilt
2006
En av de beste blogg
startet
12-02-06
* Kim Iseki er et pseudonym |
Utdrag
fra boka
Hovedpersonen Anna er språkforsker på doktogradsnivå,
og har blitt med naturlegen Jafet på faglig
konferanse:
Mens jeg gikk omkring på egen
hånd, prøvde jeg å komme til bunns i noen språklige
spørsmål. Hvis jeg henvendte meg til en naturmedisiner på gammelamarisk,
skjønte han som regel ikke noen verdens ting. Men hvis jeg snakket
normalt og spurte og grov om ord og betegnelser, rant det gammelamariske
navn ut av fyren. Dette gjentok seg hele veien. De hadde altså lært
seg utenat noen helt ubegripelige mengder med navn, og ikke bare det,
men dyngevis av rim og regler og bønner i tillegg. For noen begavelser!
Og ingen hadde fortalt dem at ordene hadde mening.
Plantenavnene de brukte
var rene dekknavn! Jeg fikk en forståelse av
at det hadde med det gamle hemmelighetskremmeriet å gjøre. Folk
flest skulle ikke vite hva plantene ble brukt til. Men de aller fleste faglige
termene var jo ikke annet enn enkle beskrivelser av plantens funksjon på gammelamarisk;
noen få hadde nubiske eller sumeriske navn. Urtene het slike ting som «blodstopper», «barnerik», «tolv
timers søvn» og så videre. For en som kunne språket,
var det ikke vanskelig å skjønne hva de skulle brukes til da.
Det slo meg at hvis de gamle navnene
hadde vært i alminnelig bruk den
gangen språket var levende, så måtte jo hele befolkningen
i førhistorisk tid ha hatt all den kunnskapen om helbredende urter
som bare laugets medlemmer hadde i dag. Dette nevnte jeg for Jafet i forbifarten.
Han lo høyt og sa at en klok mann sender kona si ut alene, for hun
kommer aldri tomhendt hjem! Jeg hadde gitt ham et avgjørende argument
han hadde lett etter i månedvis! Han ble enda mer oppslukt av møtevirksomhet
etter det. Men om nettene hadde jeg ham for meg selv ...
Anna
har søkt tilflukt ute på landsbygda, der det kommer
busslaster med ulike slag turister:
Etter mye om og men betrodde de meg
til slutt med lave stemmer at det de var ute etter, var Paktens Ark.
Den gamle mytologiske
gullkista som det bare var sprikende og selvmotsigende tullehistorier
om! Der hvor selveste guden deres skulle ha ligget og gjemt seg i
flere tusen år, for bare en gang iblant å vise seg fram
i noen røykskyer, kjefte noe voldsomt og slynge rundt seg
med død og fordervelse når det passet en eksaltert forfatter
av hellige skrifter, men derimot passet det aldri slik at et noenlunde
edru menneske kunne være til stede og referere en så stor
begivenhet mer nøkternt. Det var i det hele tatt ikke til å begripe
hva disse menneskene kunne få seg til å tro på.
Men våre små ritualer skulle de alltid trampe i stykker!
«Mine herrer,
det må være en spøk. Den helligdommen dere søker,
befinner seg som kjent mange hundre mil herfra,» sa jeg. Som
kjent? hvinte de. Som kjent? Jeg sa at de som hadde hjulpet dem med
kartet åpenbart ønsket å narre dem langt ut i
ingenmannsland, antakelig fordi de ville ha tak i skatten selv. Her
i Amara visste alle at Paktens Ark befant seg der hvor den store
hvite elv møter den store blå, sa jeg kryptisk, ikke
så rent lite stolt av min egen oppfinnsomhet, og det var som
kjent mange hundre mil herfra. De nikket andektig, noterte og skrev.
Derfor, sa jeg, kunne jeg nok ikke hjelpe dem med akkurat det, men
der borte lå det mange sentrale minnesmerker fra Det gamle
testamente, smilte jeg forekommende og satte fingeren på et
sted i Myrlandene hvor jeg visste at det var noen klostre hvor de
drev med litt blodfattig vandalisk mystikk like i nærheten
av noen forferdelig triste flyktningleirer med så mye nød
og elendighet at det til sammen måtte kunne holde en prestegjeng
beskjeftiget en liten stund. De var grenseløst takknemlige
og ville gi meg en bibel. Takk, jeg har, svarte jeg med oppsvulmet
verdighet. Da fikk jeg i stedet et eksemplar av reisehåndboka
de fulgte; den handlet om hellige steder i verden.
|