Litterært ankebrev til Kulturrådet

www.frittogvilt.no/eadb/anke.html

Fritt og vilt AS
Brandbu, 30. mai 2006

Norsk Kulturråd
Ankenemnda for skjønnlitteratur

ANKE OVER VURDERINGSUTVALGETS AVVISNING AV KIM ISEKI: EN AV DE BESTE

Det vises til behandlingen i vurderingsutvalget og Kulturrådets brev til oss av 23. mai.
Utgiveren, forlaget Fritt og vilt, har ikke på noe tidspunkt i det nesten to år lange samarbeidet med forfatteren om utgivelsesprosessen vært i tvil om verkets litterære kvaliteter. Heller ikke har vi på noe tidspunkt vært i tvil om at verket hører hjemme på listen over innkjøpt litteratur.
Det kom som et sjokk på oss at vurderingsutvalget vedtok å unnlate å kjøpe det inn og begrunnet vedtaket med at verket ”ikke har tilstrekkelig litterær kvalitet til å komme inn under innkjøpsordningen”.
Vi ser oss derfor her nødt til å gå inn på verkets litterære kvaliteter, de elementer som gjør det til kunst. Dette burde ha vært overflødig, men vi noterer oss med sorg at vurderingsutvalgets flertall ikke har forstått verket, til tross for at verket ikke burde være vanskelig å forstå, spesielt ikke for profesjonelt lesende mennesker.

Romanen En av de beste og innkjøpsordningens iboende forutsetninger
Det er nå blitt en kjent sak – men vi visste det ikke før det overraskende avslaget tvang oss til å sette oss inn i forholdene i detalj – at den vurderingsprosessen som skal føre til innkjøp eller avvisning, ikke bygger på noen formelle kriterier.
En viktig iboende forutsetning er imidlertid, slik vi forstår det og slik vi tror det blir allment forstått, at innkjøpsordningen skal gjøre samtidslitteraturen tilgjengelig for det norske publikummet gjennom tilstedeværelse på folkebibliotekene. Dette er selve den overordnede begrunnelsen for ordningen, i tillegg til at det skal være mindre risikofylt for forlag å utgi smal og verdifull litteratur som uten slikt innkjøp ville måtte skrinlegges fordi man ikke kunne regne med overskudd.
En viktig avgrensning retter seg mot triviallitteraturen eller populærlitteraturen. (Det gjøres også en sjangermessig avgrensning. Den skal vi la ligge her, ettersom det ikke er uenighet om at den aktuelle boken ligger godt innenfor romanens sjangergrenser.)
På utgiversiden synes det å være en del uformelle avgrensninger. Man ønsker først og fremst å avgrense seg mot såkalte ”vanity”-forlag, opptrykksforretninger som utgir bøker uten redaksjonell vurdering. Fordi avgrensningen er uformell, rammer den også meget lett utenfor sitt mål, slik at det blir urimelig tungt for små og uavhengige forlag å ”bevise” sin seriøsitet. Verket burde tale for seg selv, men mye i innkjøpsordningens historikk viser at det dessverre ofte ikke er tilfellet.
Kort oppsummert: For at en roman skal kunne avvises under henvisning til utilstrekkelig litterær kvalitet, må den enten falle inn under kategorien underholdningslitteratur, eller være et svært ubehjelpelig forsøk innen den seriøse litteraturen.
Det finnes intet holdepunkt for å plassere En av de beste i noen av disse to kategoriene.
Det er intet grunnlag for å plassere verket i underholdningslitteraturen.
Det er heller ikke noe grunnlag for å hevde at boken er amatørmessig skrevet eller komponert.
Det finnes kanskje et tredje moment: At et flertall at vurderingsutvalgets medlemmer rent ut ikke har likt boken. Dette momentet burde ikke eksistere. Selvsagt kjenner både forlaget og forfatteren til at verket inneholder visse nokså sterkt kontroversielle trekk. Det er imidlertid trekk som befinner seg i den moralske/politiske kategori og som ikke skal påvirke vurderingen, idet den da ville bli verdiladet på en måte som må anses uakseptabel.

Kriterier for vurdering av litteratur og litterær kvalitet
Litteraturteori og litteratursyn går i mange retninger, men i norske litteraturvitenskapelige miljøer synes det å herske en noenlunde samstemt oppfatning om at Per Thomas Andersens kriterier for litterær vurdering kan anses å ha allmenn gyldighet. Det bør derfor kunne regnes som uproblematisk å trekke fram disse her.
1) Moralske/politiske kriterier benyttes på verdidommene i tilnærmingen til tematikken, altså på tekstens grunnleggende filosofiske prosjekt.
2) Kognitive kriterier benyttes på refleksjonsnivået i teksten og på tekstens betraktninger i forhold til tematikken.
3) Genetiske kriterier benyttes på tekstens ulike slektskapsbånd, det kan være med forfatterens eget litterære miljø eller andre miljøer; egen tidligere skrivning, filosofisk eller kulturell tradisjon, eller tematisk beslektede forfattere.
4) Affektive kriterier benyttes på de psykologiske effektene teksten har på leseren (f.eks. kjøperen, kritikeren, eller medlemmet i vurderingsutvalget).
5) Estetiske kriterier er de ”rent” kunstneriske kriteriene, og her har Per Thomas Andersen satt opp underkriteriene a) kompleksitet (ulike fortolkningsmuligheter), b) integritet (hvordan teksten fungerer som helhet og hvordan de ulike delene fungerer i forhold til hverandre), c) intensitet og originalitet i fremstillingen (f.eks. i hvilken grad teksten klarer å holde på leserens oppmerksomhet).
De estetiske kriteriene regnes som de viktigste for å bedømme et verks litterære kvalitet. De andre har tradisjonelt spilt en mindre rolle i en ”ren” kvalitetsvurdering, men kan i varierende grad trekkes inn f.eks. for å underbygge et tekstsyn som ikke faller sammen med mainstream, f.eks. et feministisk (neppe aktuelt her) eller postkolonialt (svært aktuelt her) litteratursyn. Da søker man ikke å trekke fokus bort fra de estetiske kriteriene, men å berike dem med den (idag selvsagte) observasjon at heller ikke estetiske kriterier er objektive.
Vi blir nødt til å se på disse kriteriene her, fordi vi ikke kan tro at vurderingsutvalget har gjort det, og fordi statistikken gir oss en begrunnet frykt for at verket i den videre behandlingen står i fare for å underkastes en summarisk saltpåstrøing av vurderingsutvalgets vedtak.

1) Moralske/politiske kriterier. Disse ligger muligens lengst fra de estetiske, og de kan være viktige, men de bør ikke påvirke vurderingen av kvalitet og dermed heller ikke vurderingen av innkjøp. En av de beste er en politisk roman og ligger således tungt i det moralske/politiske området. Forfatteren legger heller ikke skjul på at han har en hensikt med sin tekst. Dette er i seg selv kontroversielt i en tid da det å ville noe nesten kan sies å være tabubelagt. Siden Graham Greene svarte på spørsmålet om budskap i bøkene hans at ”if I have a message I’ll send a telegram”, har det ikke vært god tone for en forfatter å ha et prosjekt ut over det rent estetiske. Vår forfatter befinner seg i en annen tradisjon.
Kim Iseki vil intet mindre enn å bringe den pan-afrikanske erfaring inn til norske lesere. Verkets tese og tematikk kretser om kolonialismens og postkolonialismens ulykke, om demoraliseringen av offer såvel som av overgriper. Det er et stort og dristig prosjekt.

2) Kognitive kriterier. I hvilken grad lykkes forfatteren med sitt prosjekt? er spørsmålet som må stilles ut fra dette kriteriet. Har det lykkes forfatteren å skape et univers som man kan tro på? Kan leseren bringes til å ”kjøpe” de filosofiske og eksistensielle problemstillinger og problemområder forfatteren setter opp?
Boken er nettopp utkommet, så svært mange reaksjoner har ennå ikke kommet. Men allerede har resepsjonsmiljøet delt seg i to uforsonlige leirer: Stor jubel, stor harme.
De som jubler, gjør det nettopp fordi forfatteren har lykkes med sitt prosjekt. De som reagerer med harme, kommer ikke inn på dette i det hele tatt. Det kan tolkes som at de enten ikke har fanget opp eller ikke ønsker å kommentere hva tekstens prosjekt er.
For å muliggjøre sitt prosjekt har forfatteren konsekvent brukt bestemte grep, i hovedsak språklige. De virker naturlige, men er samtidig egnet til å skape sterke reaksjoner hos visse lesere som er utrustet med bestemte fordommer. De språklige grepene dreier seg i korthet om å anvende norsk dagligspråk, hverdagslige norske ord og uttrykk, på det fremmede, på en virkelighetsforståelse sett fra en annen verdensdel og fra befolkningssegmenter (forstått globalt) som tradisjonelt ikke har vært hørt eller ikke har meddelt seg hos oss, og hvis meddelelser ikke ville ha blitt forstått av norske lesere uten et slikt grep.
For å gjennomføre sitt prosjekt har forfatteren skapt en afrikansk hovedperson og lagt handlingen til et afrikansk land. Afrikanske lesere i Norge har da også lest boken som en helt uproblematisk litterær redegjørelse for hvordan alt er.
Vi mener således at forfatteren har lykkes meget godt. Andre kan mene at han har lykkes mindre godt. Men at oppgaven er løst på en individuell måte innenfor kravene til profesjonell skrivekunst, kan det ikke herske noen tvil om.

3) Genetiske kriterier. Litterært er boken et globaliseringsprosjekt. Ikke bare Céline (fransk), men også Chinua Achebe (nigeriansk) og Ngugi wa Thiong’o (kenyansk) er forfatterens erklærte slektskapsbånd. De to siste verdensnavnene er nok ikke særlig godt innlemmet i norsk kanonforståelse, og vi står muligens for første gang i norsk litteraturhistorie overfor en forfatter som direkte påberoper seg et afrikansk litterært slektskap. Dette kan virke fremmed og kanskje endog avsporende på litteraturvitere, men det allment lesende publikum har ikke den hindringen i seg og vil neppe ha slike problemer med teksten.
Et visst innslag av eventyrfortellingens form kan spores, forøvrig sterkt i tråd med afrikanske litterære tradisjoner, men neppe i tråd med de litterære konvensjoner som i dag er rådende i Norge.
Vi oppfatter det uten videre som et avantgardistisk verk, spesielt i norsk sammenheng, og det har vært medvirkende til at vi har utgitt boken. Vårt forlag driver med nytenkning. Nytenkning er som regel motstrøms.

4) Affektive kriterier. Disse kommer først til anvendelse når en litteraturkritiker eller et vurderingsutvalg begrunner (eller spektakulært unnlater å begrunne) sine egne reaksjoner. La oss likevel bemerke ett forhold:
En av de beste er i selve sin utforming full av provokasjoner for ”hvite, vestlige lesere”. Dette er en del av bokens prosjekt, og man kan i en viss forstand si at boken er vellykket i den grad de av leserne som identifiserer seg med Vestens kolonialiserings- og verdensherredømmeprosjekt, føler seg provosert av lesningen. Imidlertid trodde verken forfatteren eller forlaget at vi skulle være nødt til å komme med en egen advarsel om dette overfor et vurderingsutvalg som forutsettes å skulle kunne bedømme bøker profesjonelt og ikke ”personlig”.

5) Estetiske kriterier. Dette er tradisjonelt det ene punktet norsk litteraturvitenskap er opptatt av. Som man vil ha sett av vår gjennomgåelse av de øvrige kriterier, er det imidlertid mye fra områdene utenfor det estetiske felt som nødvendigvis vil komme til anvendelse også når man vurderer boken utelukkende innenfor dette feltet. Vi ønsker ikke her å pine ankenemnda med våre egne vurderinger av teksten ut fra de rent estetiske kriterier, idet det er en selvfølge at vi anser alle disse kriteriene som godt og vel oppfylt ettersom vi jo har utgitt boken.

En av de beste og litteraturens rolle
Vi vil imidlertid gjerne kaste et blikk på hvordan boken En av de beste plasserer seg i forhold til ledende litteraturteoretikeres syn på teksters virkning og viktighet.
Irene Iversen gikk i et langt og grundig radiointervju med Ane Farsethås i 2002 inn på hvilke vanskeligheter som møter en når en skal vurdere litteratur. Hun gikk her inn for å løse opp den snevre forståelsen av kvalitet ut fra de ”umiddelbare” verdier som man kan føle, men ikke begrunne, når man er innelåst i dem, og hun trakk opp de helt lange historiske trådene i litteraturkritikken som ett av flere nødvendige verktøy for å orientere seg i forhold til det hun, i den såkalte institusjonsteoretiske tradisjon, ser som strukturstyrte og institusjonsstyrte normer for litterær verdi, der det særlig i dag er et stengsel:

”I moderne litteraturteori har det for eksempel nærmest vært tabu å stille spørsmålet om litteraturens moralske innhold og hva litteratur handler om, hvilke referanser den har til samfunnet eller til ’virkeligheten’.” (Utskrift av radiointervju 24.06.2002, NRKs nettsted.)

Roland Barthes har gjort en inndeling i tekster som skaper ”bliss” og tekster som skaper ”pleasure”, ikke ulikt Umberto Ecos ”åpne” og ”lukkede” tekster, men heller ikke helt sammenfallende. ”Bliss” betegner den vesentlige litteraturen, som bringer leseren videre, og det er som kjent ikke alltid bare behagelig! Mens ”pleasure” henspiller på litteratur som har noe av Ecos åpne og noe av hans lukkede elementer i seg, tekster som forsåvidt i øyeblikket fremstår som meningsfylte, men som til syvende og sist kolporterer stillstand:

”Text of pleasure: the text that contends, fills, grants euphoria; the text that comes from culture and does not break with it, is linked to a comfortable practice of reading. Text of bliss: the text that imposes a state of loss, the text that discomforts (perhaps to the point of a certain boredom), unsettles the reader’s historical, cultural, psychological assumptions, the consistency of his tastes, values, memories, brings to a crisis his relation with language.” (Roland Barthes: Lysten ved teksten, Solum 1990, her som følge av tidsnød sitert fra den engelske utgaven, etter Bente Aamotsbakken.)

Erik Bjerck Hagen har nok også hatt Barthes i tankene når han stiller følgende krav til tekster som skal innlemmes i kanon:

”Litteraturens kritiske rolle ligger i dens utilgjengelighet, dens uhåndterlighet, dens anklage mot den ordinære kommunikasjonens inautentisitet. Litteraturen må for all del ikke være forsonlig eller forsonende. I stedet skal den være konstant ubehagelig, enten ved å kaste leseren ut av litteraturen og tilbake til en uforsonlig politisk virkelighet, eller ved å føre ham inn i et eget litteraturfilosofisk felt der tunge eksistensielle kategorier – som død, intet, fravær, fremmedgjøring, identitetsoppløsning osv. – sirkulerer i et særegent kretsløp.” (Erik Bjerck Hagen: Litteratur og handling. Pragmatiske tanker om Ibsen, Hamsun, Solstad, Emerson og andre, Universitetsforlaget 2000, her sitert etter Bente Aamotsbakken.)

En av de beste må karakteriseres som en åpen tekst i Ecos forstand; en urovekkende tekst om vesentlige eksistensielle, menneskelige og samfunnsmessige spørsmål som fungerer, og dermed en tekst som skaper ”bliss” i Barthes’ forstand. Det er en tekst som går ut over sin egen tid og langt ut over de grenser som rutinemessig blir satt for samtidslitteraturen.
Disse grensene burde naturligvis ikke eksistere, men de er i praksis svært vanskelige å unngå. Det er slike grenser som fører til at store deler av samtidslitteraturen går i glemmeboken etter kort tid. Men når et vurderingsutvalg skal bestemme hvilke av årets romaner som skal kjøpes inn til bibliotekene, bør man nettopp vise lydhørhet overfor de tekstene som makter, eller endog bare søker, å nå ut over konvensjonenes grenser. En av de beste er en slik bok.

Norsk forlagstopografi og innkjøpsordningens problem
Manuskriptet til En av de beste ble opprinnelig antatt på et stort norsk forlag som er medlem av Forleggerforeningen. Det ble skrevet kontrakt. Men forfatteren opplevde dette forlaget som tungrodd og sendrektig, og kom til oss, hovedsakelig fordi vi kunne løse de redaksjonelle og tekniske oppgavene raskere og bedre, og fordi vi kunne håndtere pseudonymer. Tradisjonelt har pseudonymer hatt en tilbøyelighet til å lekke ut i den norske litterære offentligheten. Dette ønsket forfatteren for enhver pris å unngå.
Det ble dessverre en høy pris. For vi har ingen grunn til å tvile på at boken ville ha blitt kjøpt inn av Kulturfondet dersom den – identisk i innhold – hadde utkommet på det aktuelle medlemsforlaget og ikke på vårt lille og uavhengige forlag.
Slik skal ikke innkjøpsordningen fungere. Det må ikke bli slik at forfattere tvinges til å utgi sine bøker på store forlag som er medlem i Forleggerforeningen, bare fordi de psykologiske og uformelle strukturene legger så sterke føringer på vurderingen at bøker fra et lite og uavhengig forlag automatisk anses som dårligere enn bøker fra et stort forlag.
Statistikken bekrefter våre verste anelser. Den forteller at i 2001–2005 ble 94,5% av bøkene fra organiserte forlag innkjøpt, mot bare 50% av bøkene fra uorganiserte selv etter ankebehandlingen, som forøvrig i seg selv bare aksepterte to titler fra uorganiserte forlag i hele perioden.
Det kan for noen virke som en løs påstand når vi sier at bøker vurderes forskjellig etter om de er utgitt av organiserte eller uorganiserte forlag. Det er med tungt hjerte vi innser at vi da blir nødt til å trekke frem andre bøker, det vil si andre forfattere, levende mennesker som ikke har gjort noe galt, og det er da heller ikke forfatterne av slike bøker vi vil til livs; vi ønsker primært å vise at vurderingen ikke er objektiv, men at den skjevfordeler til fordel for de store, organiserte forlagene.

En sammenligning
For organiserte forlag ser det ut til at vurderingsutvalget har fulgt en nokså inkluderende praksis, noe som er i samsvar med både folks generelle forestillinger om hvordan ordningen fungerer, og med ordningens intensjon om å forsyne bibliotekene med hele årganger av samtidslitteratur. For ikke-organiserte forlag ser det ut til at vurderingsutvalget følger en langt strengere linje. At plattheter og triviallitteratur avvises, er neppe noen uenige i. At avantgardelitteraturen går samme vei, kan ikke sies å være i tråd med innkjøpsordningens intensjoner.
Dette er en meget alvorlig sak. Vi vil derfor be ankenemnda om å ta seg bryet med å sammenligne to romaner. Sammenligningen er nesten helt tilfeldig. Når vi ber dere sammenligne Kim Isekis roman En av de beste, utkommet på vårt eget forlag og nektet innkjøpt, med Are Kalvøs roman Nød, utkommet på et større medlemsforlag og innkjøpt, er det primært fordi boken Nød også handler om Afrika. Det kunne ha vært en annen bok og en annen forfatter.
La oss understreke at vi har stor sans for Are Kalvø som humorist og som skribent. Vår smule tvil retter seg ikke mot en enkeltperson, men mot en bestemt utgivelse og primært mot vurderingsutvalgets vurderinger.

Avgrensningskriterier: Først og fremst kan man reise tvil om hvorvidt Nød i det hele tatt er en roman. Her har vurderingsutvalget vist stor fleksibilitet de siste årene. En annen nylig innkjøpt bok fra et medlemsforlag, Min fars hus, en bok som er godt skrevet og turnert, må likevel sies å være et dårlig skjult selvbiografisk verk, ikke egentlig noen roman. Boken Gerhardsenlandet, faktisk innkjøpt fra et forlag som i likhet med Fritt og vilt ikke er medlem i noen forleggerforening, og således nærmest et sensasjonelt innkjøp, er også en meget velskrevet bok, og det var riktig å kjøpe den inn, men noen roman er det ikke. Innkjøpt som roman er den like fullt. Boken Nød kan bare med et meget stort nødskrik kalles en roman. Vi ville ha kalt den for en reisereportasje, for det er det den er; et tynt slør av ikke særlig velkomponert fiksjon prøver å dekke over dette i den utgitte versjonen.
Generelt kunne nok vurderingsutvalget, dersom det er om å gjøre å spare penger, ha utvist noe større forsiktighet når det gjelder å akseptere åpenbart selvbiografiske fremstillinger som romaner bare fordi forlaget av hensyn til innkjøpsordningen har valgt å kalle dem romaner.
At En av de beste er en roman, har ingen trukket i tvil. Her er det dikt fra ende til annen, og dét er akseptert som den sannhet det er.

Litterær kvalitet: Vi ber ankenemnda selv vurdere kvaliteten i En av de beste opp mot kvaliteten i Nød, idet vi her nøyer oss med å vise til forlagenes baksidetekst på de to bøkene:
Nød: ”Ein underhaldande roman om alvorlige tema.”
En av de beste: ”En leken, svarthumoristisk roman om kolonialismens rottefelle.”

Dersom ankenemnda skulle komme til å opprettholde vurderingsutvalgets vedtak, ber vi dere fortelle oss hvorfor den ene av disse to bøkene kunne kjøpes inn, den andre ikke. Men først og fremst ber vi ankenemnda omgjøre vurderingsutvalgets vedtak, og kjøpe inn romanen En av de beste.

Vennlig hilsen
For Forlaget Fritt og vilt
Per Helge Berrefjord, Mari Toft

ANKENEMNDAS SVAR (fra møteprotokollen 21. juni 2006):
"Til tross for et ambisiøst og interessant konsept, har Ankenemnda likevel
valgt å legge større vekt på at prosjektet ikke gjennomføres, og at de
kulturelle stereotypiene ikke blir tilfredsstillende estetisk bearbeidet."

Tilbake til «En av de beste»
Tilbake til Syphilias SPHLOGG
Tilbake til «Leser og lider»