|
Sphloggstoff
kan fritt benyttes, forutsatt at du:
a) forteller om det til syphilia@frittogvilt.no
b) oppgir kilde og linker til
Sphloggen -
http://syphilia.no
Søndag 1. oktober 2006
FØR FROSTNETTENE:
GODE OG DÅRLIGE BØKER
Kulturlivet – det levende kulturlivet – blir
vinneren når innkjøpsordningen faller. (Det er bare et tidsspørsmål.)
Mange vil miste inntekt, og de vil kjempe med nebb
og klør for å beholde ordningen. Andre sitter musestille og håper
at stormen går forbi; de er livende redde for at samme skjebne i neste
omgang skal ramme andre og like perverse metoder for overføring til dem
som allerede har mest (som f.eks. store deler av pressestøtten, store
deler av landbruksstøtten, støtten til de store trålerrederne,
bare for å ta noe, og alle skattefritakene som gjør at de rikeste
betaler skatt i promille og ikke i prosent).
Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur
ble i sin tid begrunnet kulturpolitisk (men det egentlige formålet var å styrke
nynorsk og kristen litteratur, ingenting annet).
Det kulturpolitiske resultatet er
lett å få øye på. Norsk litteratur er fullstendig rasert.
Alle uavhengige utgivere er borte, eller de kjemper
sin siste kamp mot konkursen. Alle uavhengige åndsmennesker har flyktet;
man finner dem bare i ytre eller indre eksil, hvor de forlengst har oppgitt å hive
etter pusten i den norske syndfloden av svada og intetsigende skrivekursvås
som med statlig fullfinansiering renner ut av de store forlagene.
Med skuddsikre glass glir Bokklubbens store SUV
gjennom det raserte landskapet. Bak i bilen kan man skimte vårt største
forlags største satsning, produktene Ari Behn og Levi Henriksen, med hvert
sitt champagneglass. I litt rimeligere vogner lenger bak i kortesjen sitter de
stillferdig pludrende gjennomsnittsjentene som utgjør arbeiderklassen
i bokklubbsystemet, lettforglemmelige unge damer som skriver og skriver sine
uinspirerte gjennomsnittsbetraktninger om et stillestående hverdagsliv
i brutte setninger som de uten videre får utgitt etter at de vant en premie
på en forfatterskole og bestevenninnene deres skrev hovedoppgave om dem
på litteraturvitenskap. De er alle sammen fullfinansiert.
Men ordningen som dreper den store litteraturen
og gir kunstig liv til den lille, står for fall.
De gode og de dårlige: Her er listen
Hva er en god bok? Istedenfor å overlate avgjørelsen
til lesere og anmeldere, fastslår Norsk kulturråd på vegne
av folket hvilke bøker som er gode (de blir ærefullt innkjøpt
i 1000 eksemplarer til bibliotekene) og hvilke som er dårlige (de blir
kastet i skammens og glemselens dystre dyp).
På mystisk vis foretar skiftende lag av organisasjonsoppnevnte
og relativt tilfeldige personer en såkalt vurdering uten et eneste sett
av kriterier for vurderingen. Mange av deres avgjørelser får oppegående
lesere til mildest talt å stusse.
På like mystisk vis får du innkjøpt
så godt som alle bøkene du utgir hvis du heter Gyldendal eller Aschehoug.
Er du derimot et uavhengig lite forlag, kan du se langt etter både innkjøpet
og 8000 kroner som de tvinger deg til å betale dem nettopp fordi du er
liten og uavhengig.
Dette til tross for at den litterære kvaliteten
i det store og hele ikke er dårligere
hos de små/uavhengige enn hos de store markedslederne. Den er nokså lik.
Det lar seg lett bevise. Men: ”Vi diskuterer
ikke enkelttitler,” svarer ledelsen for Kulturrådets innkjøpsordning.
Selvfølgelig må man
trekke fram enkelttitler når man skal vise at gode bøker
blir nullet mens dårlige blir innkjøpt. Det er kanskje ikke så hyggelig
for dem som har skrevet og utgitt de dårlige bøkene. Men det er
sannelig ikke noe hyggeligere å være forfatter eller utgiver av gode
bøker som blir nektet innkjøpt.
Her kommer en liste med eksempler på gode
bøker som Kulturrådet ikke ville kjøpe inn fordi de syntes
de var dårlige, satt opp mot dårlige bøker som Kulturrådet
glatt har kjøpt inn fordi de syntes de var riktig gode. Jeg har gjort
listen så kort som mulig og konsentrert meg om fire forfattere – to
kjente og to ukjente. Alle skriver godt, og alle er nullet.
1. Eystein Eggen
I 1999 kom Eystein Eggen med den historiske romanen To
konger. Nullet, selv om utgiveren het Aschehoug. Det er opplagt at
kulturlivets sittende regime har fått Eggen i vrangstrupen, med andre ord
en politisk nulling. Boka er glimrende. Eggen har prestert en medrivende og underholdende
historie fra 1400-tallet som samtidig er troverdig og opplysende.
Jeg er ikke den eneste som er begeistret. Boka
fikk topp anmeldelser. Aftenposten: ”Storartet romankunst fra Eggen.” ”blant
de ytterst få som skaper litteratur av stor kraft og originalitet i vårt
samtids-Norge.” Se f.eks. også denne
omtalen og denne.
Boka kan settes opp mot nær sagt hvilken
som helst innkjøpt historisk roman
og komme triumferende ut av sammenligningen.
Ett tilfeldig eksempel. Dødens
gjøglere, skrevet av en som heter John Hollen og utgitt på forlaget
Communicatio i 2005. Den eneste grunnen til å trekke frem denne boka er
at jeg leste den i sommer.
Den norske tradisjonen med ”historiske romaner” er
dessverre breddfull av håpløse forsøk, innkjøpt og
godkjent alt sammen. Om akkurat denne boka skrev jeg dette.
Deriblant: ”Førti
nyintroduserte personer stolprer usikkert omkring i et 1600-tallslandskap som
mest av alt minner om de traurige norske såpeoperaene som NRK forsøkte
seg på for noen år siden.”
Det er direkte pinlig å sammenligne disse
to romanene: Den ene en stilsikker svir. Den andre en ubehjelpelig ungdomsskolestil.
Men den siste er altså blitt kjøpt inn og kvalitetsstemplet av Kulturrådet,
den første er nullet, forøvrig av en av forfatterens argeste politiske
motstandere som satt så lenge i vurderingsutvalget at han rakk å nulle flere av
Eggens uhyre lesverdige bøker.
2. Niels Christian Geelmuyden
Niels Chr. Geelmuyden er ikke romanforfatter. Han skriver essay. Men
før det kom en egen innkjøpsordning for essayistikk, skulle ordningen
for skjønnlitteratur også dekke essayistikk.
Av en eller annen grunn liker det forlagsoppnevnte literary
establishment Geelmuyden like dårlig som de liker Eggen. Det
er ingen tvil om at det ligger en besynderlig trynefaktor bak når Geelmuyden,
som er en av Norges dyktigste litterære begavelser, har fått en
masse bøker nullet. Ja, han har faktisk bare fått 1 av
17 bøker innkjøpt.
Det verste eksemplet er hans essaysamling Kjempers ødeland (Huitfeldt
1993). Den ble nullet samtidig som Alf van der Hagens intervjusamling Dialoger ble
innkjøpt, en bok som til alt overmål baserer seg på tidligere
sendte radioprogrammer.
Intervjusamlinger er verken skjønnlitteratur
eller essayistikk, så hvorfor Geelmuydens essay ble avvist ”av sjangermessige
grunner” mens Hagens intervjuer ble innkjøpt, kan man lure på.
Svaret er – og det innrømmer Kulturrådet selv – at Hagen
skrev intervjuer med medlemmer i Forfatterforeningen, og det var medlemmer i
Forfatterforeningen som sørget for innkjøpet!
Men det blir enda mer grisete enn dette, for tolv år
senere ble Geelmuydens bok med kunstnerportretter, Ordskjelv (Schibsted
2005), nullet. Det er nøyaktig samme type bok som Hagens fra 1993. Den
er bare villere og bedre skrevet.
Geelmuyden blir rutinemessig avvist fordi han ”sjangermessig
faller utenfor”. Men Kulturrådet kjøper inn massevis av bøker
som sjangermessig ikke har noe med skjønnlitteratur å gjøre.
I fjor gjaldt det f.eks. Pål Gitmark Eriksens Tale
om dyrene (Gyldendal) og
John Eirik Lundbergs Sverige (Aschehoug).
Også i essayordningen kjøper de inn mye rart som ikke er essayistikk.
Den sannsynligste forklaringen er at Niels Chr
Geelmuyden ikke har noen sjanser i Kulturrådet fordi han – i likhet
med Eystein Eggen – skriver klassisk godt.
Resultatet er at bøker som enhver ungdom
burde ha på sitt bord – som den velskrevne, veltenkte og provoserende Kjempers ødeland – ikke
er å få tak i på noe bibliotek eller i noen bokhandel. Intervjusamlinger
fra Hagens hånd derimot, som kom i en jevn og statsfinansiert strøm,
i praksis en slags trykt reklame for bokklubbforfattere, kan alle skaffe seg.
3. Thomas Framnes
Aldri hørt om Thomas Framnes? Det er fordi hans meget gode
novellesamling Kvinnen som ikke likte sjokolade ble
nullet. Den kom i 2005 på Arkania, et lite forlag som vanligvis driver
med helt andre ting enn skjønnlitteratur, men plutselig slo de til med
en litterær perle. Boka er språksikker, overraskende og morsom.
Fordi jeg har lest så mange andre bøker
fra samme år,
kan jeg meget lett sammenligne novellesamlingen til Framnes med ”konkurrentene”.
Av novellesamlinger utgitt i 2005 er det bare Jostein Grips Den
korte veien hjem (Cappelen) og Rune Salvesens Pur
morgen (Cappelen) som holder det samme nivået som boka til Framnes.
Samme år kjøpte Kulturrådet inn noen helt utrolige søplehauger,
som John Eirik Lundbergs Sverige (Aschehoug)
og Matias Faldbakkens Snort stories (Cappelen).
Det var vel utenfor Kulturrådets fatteevne at det kunne komme en virkelig
god novellesamling fra et ukjent forlag. Dermed finner man ikke Thomas Framnes’ bok
i bibliotekene eller på anmeldersidene i de store avisene.
4. Kim Iseki
Mye er sagt om
vårt ukjente forfatterpseudonym Kim
Iseki. For å oppsummere: Han
har skrevet en uhyre sterk bok, en politisk roman der leseren er skurken. Eller
for å være mer presis: Alle heltene er svarte, alle skurkene er hvite.
Med et slikt opplegg må det jo gå galt i et Norge der alle har fjernadoptivbarn
i bushen og ingen synes det ligger noe rasistisk i å lire av seg ”negervitser” overfor
internasjonale afrikanske intellektuelle på en litteraturfestival. Og ganske
riktig: Kulturrådet syntes ikke at Kim Isekis lynnedslag i nytenkning, En
av de beste, var noen god bok. I motsetning de fleste av anmelderne,
for eksempel denne.
Derimot applauderte Kulturrådet Are Kalvøs
roman Nød et år tidligere. En
dårlig tenkt, dårlig skrevet og knapt nok skjønnlitterær
bok hvor Bob Geldof er den som inntar helterollen. Omtalt her
(lang tekst, søk
på Are Kalvø).
Den litterære hovedforskjellen mellom Kim Iseki og Are Kalvø er
at Iseki har et sikkert grep om historiefortellingens kunst.
”Hvem forvalter et litterært kvalitetsbegrep
som omfatter Are Kalvø, men ikke Kim Iseki?” skriver Torgrim
Eggen i Bergens Tidende.
Han tilføyer: ”Begrepet «litterær kvalitet» er
så diffust at det må skikkelig diffuse skikkelser til for å forvalte
det: litteraturviterne.”
Nær døden
Bare byråkrater forsvarer dette systemet, pluss enkelte som
er blitt avhengige av statsmidlene og er redde for hva som skal skje når
de må klare seg på egen hånd.
Et friskt angrep kom for noen år siden fra
Jan E. Hansen. Eystein Eggen siterte
fra det i Aftenposten forleden. Man finner Jan
E. Hansens artikkel her.
Tilbake
til Syphilias nett
|