Syphilia Morgenstierne her

 

 

 

Sphloggstoff kan fritt benyttes, forutsatt at du:
a) forteller om det til syphilia@frittogvilt.no
b) oppgir kilde og linker til
Sphloggen
- http://syphilia.no


Søndag 1. oktober 2006

FØR FROSTNETTENE:
GODE OG DÅRLIGE BØKER

Kulturlivet – det levende kulturlivet – blir vinneren når innkjøpsordningen faller. (Det er bare et tidsspørsmål.)
     Mange vil miste inntekt, og de vil kjempe med nebb og klør for å beholde ordningen. Andre sitter musestille og håper at stormen går forbi; de er livende redde for at samme skjebne i neste omgang skal ramme andre og like perverse metoder for overføring til dem som allerede har mest (som f.eks. store deler av pressestøtten, store deler av landbruksstøtten, støtten til de store trålerrederne, bare for å ta noe, og alle skattefritakene som gjør at de rikeste betaler skatt i promille og ikke i prosent).
     Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur ble i sin tid begrunnet kulturpolitisk (men det egentlige formålet var å styrke nynorsk og kristen litteratur, ingenting annet).
     Det kulturpolitiske resultatet er lett å få øye på. Norsk litteratur er fullstendig rasert.
     Alle uavhengige utgivere er borte, eller de kjemper sin siste kamp mot konkursen. Alle uavhengige åndsmennesker har flyktet; man finner dem bare i ytre eller indre eksil, hvor de forlengst har oppgitt å hive etter pusten i den norske syndfloden av svada og intetsigende skrivekursvås som med statlig fullfinansiering renner ut av de store forlagene.
     Med skuddsikre glass glir Bokklubbens store SUV gjennom det raserte landskapet. Bak i bilen kan man skimte vårt største forlags største satsning, produktene Ari Behn og Levi Henriksen, med hvert sitt champagneglass. I litt rimeligere vogner lenger bak i kortesjen sitter de stillferdig pludrende gjennomsnittsjentene som utgjør arbeiderklassen i bokklubbsystemet, lettforglemmelige unge damer som skriver og skriver sine uinspirerte gjennomsnittsbetraktninger om et stillestående hverdagsliv i brutte setninger som de uten videre får utgitt etter at de vant en premie på en forfatterskole og bestevenninnene deres skrev hovedoppgave om dem på litteraturvitenskap. De er alle sammen fullfinansiert.
     Men ordningen som dreper den store litteraturen og gir kunstig liv til den lille, står for fall.

De gode og de dårlige: Her er listen
Hva er en god bok? Istedenfor å overlate avgjørelsen til lesere og anmeldere, fastslår Norsk kulturråd på vegne av folket hvilke bøker som er gode (de blir ærefullt innkjøpt i 1000 eksemplarer til bibliotekene) og hvilke som er dårlige (de blir kastet i skammens og glemselens dystre dyp).
     På mystisk vis foretar skiftende lag av organisasjonsoppnevnte og relativt tilfeldige personer en såkalt vurdering uten et eneste sett av kriterier for vurderingen. Mange av deres avgjørelser får oppegående lesere til mildest talt å stusse.
     På like mystisk vis får du innkjøpt så godt som alle bøkene du utgir hvis du heter Gyldendal eller Aschehoug. Er du derimot et uavhengig lite forlag, kan du se langt etter både innkjøpet og 8000 kroner som de tvinger deg til å betale dem nettopp fordi du er liten og uavhengig.
     Dette til tross for at den litterære kvaliteten i det store og hele ikke er dårligere hos de små/uavhengige enn hos de store markedslederne. Den er nokså lik.
     Det lar seg lett bevise. Men: ”Vi diskuterer ikke enkelttitler,” svarer ledelsen for Kulturrådets innkjøpsordning.
     Selvfølgelig må man trekke fram enkelttitler når man skal vise at gode bøker blir nullet mens dårlige blir innkjøpt. Det er kanskje ikke så hyggelig for dem som har skrevet og utgitt de dårlige bøkene. Men det er sannelig ikke noe hyggeligere å være forfatter eller utgiver av gode bøker som blir nektet innkjøpt.
     Her kommer en liste med eksempler på gode bøker som Kulturrådet ikke ville kjøpe inn fordi de syntes de var dårlige, satt opp mot dårlige bøker som Kulturrådet glatt har kjøpt inn fordi de syntes de var riktig gode. Jeg har gjort listen så kort som mulig og konsentrert meg om fire forfattere – to kjente og to ukjente. Alle skriver godt, og alle er nullet.

1. Eystein Eggen
I 1999 kom Eystein Eggen med den historiske romanen To konger. Nullet, selv om utgiveren het Aschehoug. Det er opplagt at kulturlivets sittende regime har fått Eggen i vrangstrupen, med andre ord en politisk nulling. Boka er glimrende. Eggen har prestert en medrivende og underholdende historie fra 1400-tallet som samtidig er troverdig og opplysende.
     Jeg er ikke den eneste som er begeistret. Boka fikk topp anmeldelser. Aftenposten: ”Storartet romankunst fra Eggen.” ”blant de ytterst få som skaper litteratur av stor kraft og originalitet i vårt samtids-Norge.” Se f.eks. også denne omtalen og denne.
     Boka kan settes opp mot nær sagt hvilken som helst innkjøpt historisk roman og komme triumferende ut av sammenligningen.
     Ett tilfeldig eksempel. Dødens gjøglere, skrevet av en som heter John Hollen og utgitt på forlaget Communicatio i 2005. Den eneste grunnen til å trekke frem denne boka er at jeg leste den i sommer.
     Den norske tradisjonen med ”historiske romaner” er dessverre breddfull av håpløse forsøk, innkjøpt og godkjent alt sammen. Om akkurat denne boka skrev jeg dette. Deriblant: ”Førti nyintroduserte personer stolprer usikkert omkring i et 1600-tallslandskap som mest av alt minner om de traurige norske såpeoperaene som NRK forsøkte seg på for noen år siden.”
     Det er direkte pinlig å sammenligne disse to romanene: Den ene en stilsikker svir. Den andre en ubehjelpelig ungdomsskolestil. Men den siste er altså blitt kjøpt inn og kvalitetsstemplet av Kulturrådet, den første er nullet, forøvrig av en av forfatterens argeste politiske motstandere som satt så lenge i vurderingsutvalget at han rakk å nulle flere av Eggens uhyre lesverdige bøker.

2. Niels Christian Geelmuyden
Niels Chr. Geelmuyden er ikke romanforfatter. Han skriver essay. Men før det kom en egen innkjøpsordning for essayistikk, skulle ordningen for skjønnlitteratur også dekke essayistikk.
     Av en eller annen grunn liker det forlagsoppnevnte literary establishment Geelmuyden like dårlig som de liker Eggen. Det er ingen tvil om at det ligger en besynderlig trynefaktor bak når Geelmuyden, som er en av Norges dyktigste litterære begavelser, har fått en masse bøker nullet. Ja, han har faktisk bare fått 1 av 17 bøker innkjøpt.
     Det verste eksemplet er hans essaysamling Kjempers ødeland (Huitfeldt 1993). Den ble nullet samtidig som Alf van der Hagens intervjusamling Dialoger ble innkjøpt, en bok som til alt overmål baserer seg på tidligere sendte radioprogrammer.
     Intervjusamlinger er verken skjønnlitteratur eller essayistikk, så hvorfor Geelmuydens essay ble avvist ”av sjangermessige grunner” mens Hagens intervjuer ble innkjøpt, kan man lure på. Svaret er – og det innrømmer Kulturrådet selv – at Hagen skrev intervjuer med medlemmer i Forfatterforeningen, og det var medlemmer i Forfatterforeningen som sørget for innkjøpet!
     Men det blir enda mer grisete enn dette, for tolv år senere ble Geelmuydens bok med kunstnerportretter, Ordskjelv (Schibsted 2005), nullet. Det er nøyaktig samme type bok som Hagens fra 1993. Den er bare villere og bedre skrevet.
     Geelmuyden blir rutinemessig avvist fordi han ”sjangermessig faller utenfor”. Men Kulturrådet kjøper inn massevis av bøker som sjangermessig ikke har noe med skjønnlitteratur å gjøre. I fjor gjaldt det f.eks. Pål Gitmark Eriksens Tale om dyrene (Gyldendal) og John Eirik Lundbergs Sverige (Aschehoug). Også i essayordningen kjøper de inn mye rart som ikke er essayistikk.
     Den sannsynligste forklaringen er at Niels Chr Geelmuyden ikke har noen sjanser i Kulturrådet fordi han – i likhet med Eystein Eggen – skriver klassisk godt.
     Resultatet er at bøker som enhver ungdom burde ha på sitt bord – som den velskrevne, veltenkte og provoserende Kjempers ødeland – ikke er å få tak i på noe bibliotek eller i noen bokhandel. Intervjusamlinger fra Hagens hånd derimot, som kom i en jevn og statsfinansiert strøm, i praksis en slags trykt reklame for bokklubbforfattere, kan alle skaffe seg.

3. Thomas Framnes
Aldri hørt om Thomas Framnes? Det er fordi hans meget gode novellesamling Kvinnen som ikke likte sjokolade ble nullet. Den kom i 2005 på Arkania, et lite forlag som vanligvis driver med helt andre ting enn skjønnlitteratur, men plutselig slo de til med en litterær perle. Boka er språksikker, overraskende og morsom.
     Fordi jeg har lest så mange andre bøker fra samme år, kan jeg meget lett sammenligne novellesamlingen til Framnes med ”konkurrentene”. Av novellesamlinger utgitt i 2005 er det bare Jostein Grips Den korte veien hjem (Cappelen) og Rune Salvesens Pur morgen (Cappelen) som holder det samme nivået som boka til Framnes. Samme år kjøpte Kulturrådet inn noen helt utrolige søplehauger, som John Eirik Lundbergs Sverige (Aschehoug) og Matias Faldbakkens Snort stories (Cappelen). Det var vel utenfor Kulturrådets fatteevne at det kunne komme en virkelig god novellesamling fra et ukjent forlag. Dermed finner man ikke Thomas Framnes’ bok i bibliotekene eller på anmeldersidene i de store avisene.

4. Kim Iseki
Mye er sagt om vårt ukjente forfatterpseudonym Kim Iseki. For å oppsummere: Han har skrevet en uhyre sterk bok, en politisk roman der leseren er skurken. Eller for å være mer presis: Alle heltene er svarte, alle skurkene er hvite. Med et slikt opplegg må det jo gå galt i et Norge der alle har fjernadoptivbarn i bushen og ingen synes det ligger noe rasistisk i å lire av seg ”negervitser” overfor internasjonale afrikanske intellektuelle på en litteraturfestival. Og ganske riktig: Kulturrådet syntes ikke at Kim Isekis lynnedslag i nytenkning, En av de beste, var noen god bok. I motsetning de fleste av anmelderne, for eksempel denne.
     Derimot applauderte Kulturrådet Are Kalvøs roman Nød et år tidligere. En dårlig tenkt, dårlig skrevet og knapt nok skjønnlitterær bok hvor Bob Geldof er den som inntar helterollen. Omtalt her (lang tekst, søk på Are Kalvø). Den litterære hovedforskjellen mellom Kim Iseki og Are Kalvø er at Iseki har et sikkert grep om historiefortellingens kunst.
     ”Hvem forvalter et litterært kvalitetsbegrep som omfatter Are Kalvø, men ikke Kim Iseki?” skriver Torgrim Eggen i Bergens Tidende. Han tilføyer: ”Begrepet «litterær kvalitet» er så diffust at det må skikkelig diffuse skikkelser til for å forvalte det: litteraturviterne.”

Nær døden
Bare byråkrater forsvarer dette systemet, pluss enkelte som er blitt avhengige av statsmidlene og er redde for hva som skal skje når de må klare seg på egen hånd.
     Et friskt angrep kom for noen år siden fra Jan E. Hansen. Eystein Eggen siterte fra det i Aftenposten forleden. Man finner Jan E. Hansens artikkel her.

Tilbake til Syphilias nett