E-bok: Send en forespørsel i mail til e-bok@frittogvilt.no - så sender vi en pdf på 2,3 mb som vedlegg i svarmail.

Forlagssjef Mari Tofts tale ved lanseringen 17. august

Forordet

PRIS: Kr. 298,-
ISBN 82-91301-03-4

Bokbestilling


KRÅKER I PROSA

I tilknytning til
lanseringen av
PROSABOKA ble det arrangert en
utstilling i
Galleri Fritt og vilt.

 

PROSA 1995–1999 var et høydedrag i norsk kulturlandskap. Alle som ikke ble oppmerksomme på dette tidsskriftet før det var for sent, får her sjansen til å bli kjent med det beste av det som sto på trykk der.

Her er sterke avsløringer og kjenslevare portretter; ville visjoner, drepende dolkestøt og overraskende synsmåter. 27 av landets fremste forfattere eksellerer uten å legge bånd på seg av noe slag, akkompagnert av mer enn 90 treffende illustrasjoner. Dette er leseboka du vil fryde deg over!

Forfatterne i boka:

  • Elsa Almås
  • Øivind Andersen
  • Tor Bomann-Larsen
  • Gard Espeland
  • Knut Fægri
  • Niels Chr. Geelmuyden
  • Dag Gundersen
  • Christopher Hals Gylseth
  • Jon Hellesnes
  • Andreas Hompland
  • Reidar Jensen
  • Jacob Jervell
  • Georg Johannesen
  • Tom Lindstrøm
  • Kåre Lunden
  • Jesus Maria MacMuse-matte
  • Magnar Mikkelsen
  • Syphilia Morgenstierne
  • Erling Sandmo
  • Svein Sjøberg
  • Jon-Hjalmar Smith
  • Arild Stubhaug
  • Bjørn Thommessen
  • Bjørn Westlie
  • Inger Østenstad
  • Dag Østerberg
  • Asbjørn Aarnes

Forlagssjef Mari Tofts tale ved lanseringen:

PROSABOKA

Man kunne til nød ha kalt denne boka en antologi – men det virker litt stivt. Kanskje en artikkelsamling – men det blir litt for slapt. Den er egentlig noe midt imellom, og det er derfor vi har kalt den en lesebok. Dette angir også tyngden i vårt engasjement, som ligger hos leseren.

Det gjorde det også i tidsskriftet PROSA i perioden fra 1995 frem til siste årsskifte, som denne boka dekker i den forstand at den trekker fram de absolutte perlene for at de skal få skinne mellom to ordentlige permer.

Det er og blir et faktum at de fleste som skriver, tenker bare på seg selv og kanskje på rivalen, det vil si en annen som ligner på en selv og som skriver om akkurat det samme. Sørgelig få skjenker leseren en eneste tanke. Men det er ofte ikke av ond vilje. Det er fordi de aldri er blitt oppmuntret til det eller belønnet for det.

Mens jeg redigerte PROSA, støvsugde jeg fagmiljøene etter folk som kunne skrive på en slik måte at de henvendte seg direkte til en intelligent leser. Det var ikke lett! Men jeg fant dem. Og straks disse gode menneskene skjønte at her kunne de boltre seg fritt, og istedenfor å bli stilt foran en mur av peers og konsulenter og komitévurdering, var det ett krav som ble stilt til dem: "Skriv hva du vil, men skriv så det kan leses" – straks de skjønte at dette var alvor, så veltet kvaliteten ut av disse menneskene som ellers bare ble avkrevd drøvtygde meningsløsheter.

Dette er det vi vil feire med PROSABOKA. Vi vil feire den skrivekunsten som gjør leseren klokere, sintere og kresnere. Ikke nødvendligvis gladere, skjønt av og til, men lykkepillen må de gå til andre for å få, f.eks. til kiosklitteraturen eller bokklubbene, som forøvrig er svært vanskelige å skjelne fra hverandre i disse dager.

Det er i disse tider, hvor folk nesten ikke får noe annet enn stener for brød, og som åndsmennesker har de fleste sultet i hjel for lengst – at vi mer enn noen gang trenger hjerneføde. Den skal være spiselig, og den skal være næringsrik, og den skal være en estetisk opplevelse. Alt dette på en gang og intet mindre. Det er store krav, som bør stilles til dem som skriver bøker, og til dem som utgir bøker. Et nytt lite forlag som skal plassere seg, må stille disse kravene til seg selv og må ikke nøle med å stille dem til sine forfattere også.

Og hvilke forfattere! Her må jeg jo gladelig innrømme at å utgi en slik bok som dette er å skumme fløten, alt arbeidet er forlengst gjort, her er det bare å plukke i godsakene. Nesten som bokklubbvirksomhet! Men i bokklubbene skor de seg på andres redaksjonelle arbeid, her er tross alt en viss etisk og estetisk dimensjon ivaretatt ved at den samme personen som redigerte tidsskriftet, også har redigert boka. Og når jeg kunne gjøre det så fryktløst, så er det fordi jeg kunne boltre meg i 125 sterkt ulike og tildels meget fargesterke forfattere som hadde bidratt til PROSA i de fem årene det dreier seg om.

Hos de 27 forfatterne som har kommet med i boka, er det 56 års aldersforskjell mellom den eldste og den yngste. Henholdsvis Knut Fægri, forlengst pensjonert men aldri egentlig avgått og nå 91 år gammel botanikkprofessor, og kanskje Norges beste popularisator av naturvitenskap gjennom tidene. Og Christopher Hals Gylseth, en av de unge våkne, yrkesskribent, 35 år gammel og selv overrasket over at han var den yngste bidragsyteren til denne boka, men dette er en type litteratur som det ikke er mulig å sette seg ned og skrive når man er 20.

Det dreier seg om en spennvidde i tematikk som man nesten skulle tro var farlig å presse inn i en og samme bok. At det er et visst slektskap mellom unge kvinners selvforståelse, som Christopher skriver om, og nesten nyfødte barns opplevelse av de bøkene som er ment for dem, som Andreas Hompland skriver bortimot selvopplevd om, det kan man ikke benekte, men hva har skattebøker å gjøre i denne sammenheng? Eller prinsgemal-litteraturen, som er en av de absolutte perler fra avdøde Jon-Hjalmar Smiths hånd.

Hvis jeg skal trekke frem noen bestemte, måtte det bli Jon Hellesnes' rystende sammenstilling av AKP og postmodernismen, som ingen av dem kommer særlig gunstig ut av. Den burde alle lese. Ellers er det knapt noen som er den samme etter å ha lest Georg Johannesen. Hans meget lange og meget grundige, og utrolig underholdende, artikkel om Rune Slagstads forfatterskap er forøvrig den eneste av artiklene i boka som faktisk ikke har stått i PROSA. Men den skulle ha stått der! Det var en beklagelig redaktøravskjedigelse i januar som førte til at denne artikkelen i stedet ble sendt til Nytt Norsk Tidsskrift, der Rune Slagstad øyeblikkelig sendte invektivene om seg selv til trykkeriet.

Men tilbake til spennvidden. Hva har portrettintervjuets forfallshistorie å gjøre med de forøvrig omsider begravde o-fagsbøkene for barneskolen: Jo, det handler om selvforståelse, for ikke å si selvransakelse, hos skribenter. Å gjøre dette til opphøyet lesestoff for alle, er en kunst. Og slik kunst er rikelig til stede i denne boka.

Det er jo de aller mest eminente fagfolk på forskjellige områder som her boltrer seg. De gjør det faglig usensurert, men under en skarp språklig kontroll.

Samlet står de for en slags kvalifisert oppriktighet, som jeg kaller det i mangel av noe bedre uttrykk, et personlig mot hos folk som har satt seg godt inn i sakene, enten på akademisk vis eller mer selvlært, og det er dette som gjør boka til så godt lesestoff.

Jeg håper det blir mange slike bøker.

Oslo, 17. august 2000

Mari Toft


Lesebok

Denne boka inneholder noe av det beste som har stått på trykk i Norge over en femårsperiode. Det er ting som får blodet til å koke og hjernen til å knake. Det er nye litterære former (bokessayet og kortversjonen) og nye forståelser av gamle (portrettet).

Alt sammen sto i tidsskriftet PROSA i perioden 1995–1999. Men selv om det var jeg som redigerte bladet i denne perioden, skal jeg ikke ta så mye av æren. Den tilkommer de 125 (!) ulike og tildels meget fargerike personlighetene som skrev én eller flere artikler i bladet i denne tiden, og som sammen gjorde det til den yrende tumleplassen for skrivekunst som må til for at det skal være moro å lese.

27 av disse forfatterne er representert her.

Bokessay

Bare den som liker å lese, kan lære å skrive. Men en del lesing er bortkastet tid: det gir en ingenting. Dårlige bøker er et problem. I Norge utkommer det fire tusen bøker hvert eneste år, på norsk, de fleste skrevet av norske forfattere. Mange av dem burde aldri ha vært utgitt. Andre burde vekke stor oppsikt, men blir ikke lagt merke til i støyen fra alle de andre.

De nærmeste til å drøfte og kritisere bøkene er skribentene selv. Skribenttidsskriftet PROSA drev nettopp med dette. Bøker ble uopphørlig diskutert. I det utvalget fra bladet som er samlet i denne boka, er mer enn 80 bøker anmeldt, omtalt eller presentert, og minst like mange er nevnt i tillegg – som referanser eller i forbifarten.

Det er stort sett i bokessayet at forfatterne boltrer seg så ellevilt med bøkene. Formen stjal redaktøren regelrett fra New York Review of Books og dets mange søstertidsskrifter i de store språksamfunnene, hvor de ustoppelig mater sine lesere med massive presentasjoner av hauger av bøker som på en eller annen måte har noe med hverandre å gjøre og kan interessere folk.

Fantastiske artikler å lese! Men nokså arbeidskrevende for den som skriver dem. Det var derfor med lave forhåpninger jeg i starten henvendte meg til skriveføre med spørsmål om de kunne levere bokessay til PROSA.

De aller fleste ble veldig glade for å bli spurt. Endelig kunne de fordype seg, og bringe sin lesning videre! Ingen hadde bedt dem om det før. Resultatet røper gleden deres.

Noen få syntes det var for mye slit. Nesten alle disse var kvinner. De orket ikke skrive bokessay, sa de, fordi de var så dobbeltarbeidende fra før.

Dette er litt merkelig i lys av at alle rapporter sier det er kvinner som leser, og ikke menn. Men hvis det er så at damene bruker tiden sin på bokklubblitteratur – vanligvis noe underlødig kliss som ikke etterlater seg noe spor i en – mens gutta kaster seg over sjelsutviklende faglitterære verk som om det var bilpoleringsmidler og hobbysnekkerutstyr, da er det forståelig at bare ytterst få av bokessayene i PROSA ble skrevet av kvinner, og at ingen av dem er representert her.

Levende lesing

Den første boka som ble trykt og utgitt i Norge, var almanakken for 1644. Innen 1730 kunne folk på den norske landsbygda stort sett lese. Det er hundre år før de fleste forskerne inntil nylig har ment; vi var like tidlig ute med allmennlesing som svenskene, og oppsiktsvekkende langt forut for leseutviklingen lengre sør i Europa. Dette kan med stor sannsynlighet ha sammenheng med den protestantiske «inderliggjøringen» i nord: Det indre livet, den personlige utviklingen så å si, spiller en sentral rolle. Dette stemmer også med andre observasjoner av at i Norden står individualismen ekstremt høyt sett i verdensmålestokk.

Den som har påvist dette, er forskeren Jostein Fet i boka Lesande bønder, som kom i 1995. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen omtalte denne boka i PROSA 3/99, og beskrev den som «eit retteleg storverk» som straks burde gjøres tilgjengelig på et verdensspråk, slik at den kunne vekke rettmessig oppsikt i internasjonale lesehistoriemiljøer.

Grunnen til at dette nevnes her, er følgende: Etter å ha arbeidet med emnet i tyve år, utgir Jostein Fet et storverk på høyt internasjonalt nivå som ikke blir omtalt eller nevnt noe sted i norske aviser eller tidsskrifter før Nicolaysens artikkel kommer på trykk i PROSA, og det endatil sterkt forsinket og fire år etter utgivelsen. Boka har da gått hele det lesende Norge hus forbi.

Man må være naiv for å tro at slikt ikke skjer hele tiden.

Lese- og skrivekulturen kan bare holdes i hevd dersom folk faktisk leser og skriver – vel å merke andre ting enn pene masseutsendelser: De må lese og skrive de vanskelige tingene, de som tar tid og som skaper motstand og uro. Verken de offentlige organene, innkjøpsordningene eller organisasjonsapparatene er de rette instanser til å holde en lese- og skrivekultur i live. Det kan bare de lesende og skrivende gjøre selv, ved å føre en vedvarende samtale.

Gode hjelpere

Når det gjelder organisasjonsapparatet og PROSA, skal det ikke sies et vondt ord: Det var Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening NFF som – ved å finansiere utgivelsen og gi redaktøren frie tøyler i fem år – gjorde det mulig å utgi noe så særegent og intellektuelt livskraftig, men økonomisk umulig som PROSA. Jeg hadde også gleden av å kunne gå på «talentjakt» blant de nesten 5000 forfattere av alle slag som var oppført i medlemsregisteret, og å ha dem som våkne lesere.

Den lesende og skrivende offentligheten i Norge kan tallfestes til om lag 10.000 personer. Det er alle kategorier mennesker fra den ensomme dikter på sin fysiske eller mentale ø, via den strevsomme biblioteksjefen i bygda, til universitets- og distriktshøyskolelæreren og kanskje en og annen slenger i et departement. De fleste av dem vil gjerne delta. De bør få lov til det. Men da må det være noe de kan delta i.

Kråkene

En som deltok i PROSA helt fra starten i 1995, er den eminente illustratør og kråketegner Eivind Falk-Svensen. Kråka har vært PROSAs høye beskytter og symbol. Som altetende åtselfugl med høyere intelligens enn moral – individualist om sommeren, men flokkdyr om vinteren med støyende kråketing – gir denne fuglen et meget treffende og dekkende bilde av den norske forfatter.

Asker, august 2000

Mari Toft

BokbestillingFritt og vilt