Roman av
Kim Iseki*

Fritt og vilt
2006

En av de beste blogg
startet
12-02-06

* Kim Iseki er et pseudonym

Utdrag fra boka

Hovedpersonen Anna er språkforsker på doktogradsnivå, og har blitt med naturlegen Jafet på faglig konferanse:

Mens jeg gikk omkring på egen hånd, prøvde jeg å komme til bunns i noen språklige spørsmål. Hvis jeg henvendte meg til en naturmedisiner på gammelamarisk, skjønte han som regel ikke noen verdens ting. Men hvis jeg snakket normalt og spurte og grov om ord og betegnelser, rant det gammelamariske navn ut av fyren. Dette gjentok seg hele veien. De hadde altså lært seg utenat noen helt ubegripelige mengder med navn, og ikke bare det, men dyngevis av rim og regler og bønner i tillegg. For noen begavelser! Og ingen hadde fortalt dem at ordene hadde mening.

Plantenavnene de brukte var rene dekknavn! Jeg fikk en forståelse av at det hadde med det gamle hemmelighetskremmeriet å gjøre. Folk flest skulle ikke vite hva plantene ble brukt til. Men de aller fleste faglige termene var jo ikke annet enn enkle beskrivelser av plantens funksjon på gammelamarisk; noen få hadde nubiske eller sumeriske navn. Urtene het slike ting som «blodstopper», «barnerik», «tolv timers søvn» og så videre. For en som kunne språket, var det ikke vanskelig å skjønne hva de skulle brukes til da.

Det slo meg at hvis de gamle navnene hadde vært i alminnelig bruk den gangen språket var levende, så måtte jo hele befolkningen i førhistorisk tid ha hatt all den kunnskapen om helbredende urter som bare laugets medlemmer hadde i dag. Dette nevnte jeg for Jafet i forbifarten. Han lo høyt og sa at en klok mann sender kona si ut alene, for hun kommer aldri tomhendt hjem! Jeg hadde gitt ham et avgjørende argument han hadde lett etter i månedvis! Han ble enda mer oppslukt av møtevirksomhet etter det. Men om nettene hadde jeg ham for meg selv ...

Anna har søkt tilflukt ute på landsbygda, der det kommer busslaster med ulike slag turister:

Etter mye om og men betrodde de meg til slutt med lave stemmer at det de var ute etter, var Paktens Ark.

Den gamle mytologiske gullkista som det bare var sprikende og selvmotsigende tullehistorier om! Der hvor selveste guden deres skulle ha ligget og gjemt seg i flere tusen år, for bare en gang iblant å vise seg fram i noen røykskyer, kjefte noe voldsomt og slynge rundt seg med død og fordervelse når det passet en eksaltert forfatter av hellige skrifter, men derimot passet det aldri slik at et noenlunde edru menneske kunne være til stede og referere en så stor begivenhet mer nøkternt. Det var i det hele tatt ikke til å begripe hva disse menneskene kunne få seg til å tro på. Men våre små ritualer skulle de alltid trampe i stykker!

«Mine herrer, det må være en spøk. Den helligdommen dere søker, befinner seg som kjent mange hundre mil herfra,» sa jeg. Som kjent? hvinte de. Som kjent? Jeg sa at de som hadde hjulpet dem med kartet åpenbart ønsket å narre dem langt ut i ingenmannsland, antakelig fordi de ville ha tak i skatten selv. Her i Amara visste alle at Paktens Ark befant seg der hvor den store hvite elv møter den store blå, sa jeg kryptisk, ikke så rent lite stolt av min egen oppfinnsomhet, og det var som kjent mange hundre mil herfra. De nikket andektig, noterte og skrev. Derfor, sa jeg, kunne jeg nok ikke hjelpe dem med akkurat det, men der borte lå det mange sentrale minnesmerker fra Det gamle testamente, smilte jeg forekommende og satte fingeren på et sted i Myrlandene hvor jeg visste at det var noen klostre hvor de drev med litt blodfattig vandalisk mystikk like i nærheten av noen forferdelig triste flyktningleirer med så mye nød og elendighet at det til sammen måtte kunne holde en prestegjeng beskjeftiget en liten stund. De var grenseløst takknemlige og ville gi meg en bibel. Takk, jeg har, svarte jeg med oppsvulmet verdighet. Da fikk jeg i stedet et eksemplar av reisehåndboka de fulgte; den handlet om hellige steder i verden.