Afrikanere: Tror på Afrika

--For å forstå Afrika må man bestrebe seg på å forstå hvordan afrikanerne tenker, sier Thandika Mkandawire, økonom og professor, leder for FN-organet UNRISD, basert i Geneve, opprinnelig fra Malawi.

Han var hovedtaler under en konferanse om afrikanske intellektuelles rolle i fremtidens Afrika, som ble holdt i Amsterdam i mars 2006.

Tilskyndet av Kim Iseki var Fritt og vilt til stede på konferansen.

Til høyre Professor Thandika Mkandawire mens han holder sitt innledningsforedrag. Mkandawire er redaktør for og medforfatter i essaysamlingen «African Intellectuals – Rethinking Politics, Language, Gender and Development», nylig utgitt av CODESRIA i en serie: «Africa in the new millenium». Til venstre advokat Domenica Ghidei, som kom til Nederland som syvåring, da hennes familie flyktet fra Erritrea. I dag er hun en kjent person i nederlandsk offentlighet. I midten journalist Ginger da Silva, som ledet debatten der en rekke Amsterdam-baserte afrikanere i salen tok ordet.

--Afrikanske intellektuelle er jevnt over optimister. Det demokratiske underskuddet kan skape frustrasjon, men ikke desperasjon; desperasjonen hørte kolonitiden til. Selv om det tar tid, vil de aller fleste afrikanske intellektuelle i dag dele den oppfatningen at utviklingen i det store og hele går i riktig retning, sier professor Mkandawire.

Han understreker hvor viktig de intellektuelles rolle er i demokratisering og samfunnsutvikling, og minner om at når politikere og intellektuelle i afrikanske land har et motsetningsfylt forhold til hverandre, så er det nærmest slik det skal være, og slik det er i de fleste land og kontinenter også ellers i verden.

Om forholdet mellom Afrika og Vesten sier han med ettertrykk at Vestens overlegenhet er rent økonomisk, ikke kulturell. Afrikanerne har ikke så mye å lære av Vesten som Vesten tror. Han minner om at kolonistene etterlot seg et Kongo med 14 universitetsutdannede, mens Mobutu etterlot seg et Kongo med 3000 universitetsutdannede. Selv den verste afrikanske despot ivaretok med andre ord opplysningstanken langt bedre enn de europeiske statsmaktene.

Optimisme

Under konferansen ga Mkandawire en rask oppsummering av den akademiske og kulturelle utviklingen på det afrikanske kontinentet etter at kolonimaktene måtte slippe grepet:

--De første tre-fire årene etter frigjøringen var det reell åpenhet og stor frihet. Så kom motstrømningene. Den første generasjonen av afrikanske intellektuelle fikk sin utdannelse på andre kontinenter og kom tilbake i 60-årene. Den andre generasjonen kom aldri tilbake. Den tredje generasjonen får i dag sin utdannelse ved afrikanske universiteter, hvor tilstandene ikke kan være så dårlige som mange vil ha det til, ettersom Vesten så gjerne vil ha dem når de er ferdigutdannet.

--I 1986 fant Verdensbanken ut at det ikke var lønnsomt å ha universiteter i Afrika. Det måtte være tilstrekkelig med grunnskoler i et kontinent som bare skulle produsere råvarer. Afrikanske intellektuelle protesterte kraftig, men til ingen nytte. Pengekisten ble lukket igjen.

--Det tok noen år før Verdensbanken oppdaget at grunnskolene trenger lærere, og lærerne må komme fra et sted. Da kom det heldigvis penger til universitetene igjen.

--Vi har stor tro på at Afrika skal profitere enormt på kommunikasjonsrevolusjonen. Og vi har en viss tro på at afrikanere i utlendighet skal vende tilbake til kontinentet og bidra til utviklingen, sa professor Mkandawire.

Femten år foran

--Vi afrikanere følger naturligvis godt med når vestlige miljøer og medier drøfter Afrika. Vi får ofte ikke være med på diskusjonen selv, for Vesten foretrekker å drøfte Afrika uten at afrikanere er til stede.

--Men det som slår oss når vi hører diskusjonen, er at ingen tanker og ideer om Afrika som har vært oppe i f.eks. giverorganisasjonene, er nye for afrikanere. Når givermiljøene tar opp et tema, har afrikanske intellektuelle drøftet det samme temaet i minst femten år.

--Ta for eksempel et fenomen som ”good governance”. Det ble skrevet papers om dette for Verdensbanken så tidlig som i 1988 – og det var afrikanere som skrev dem. Da afrikanske aktører lanserte behovet for ”accountability”, trodde Verdensbanken først at det bare dreide seg om måter å føre regnskap på.

--Vi har naturligvis store problemer med de mange totalitære regimene i Afrika i dag, og svært mange afrikanske intellektuelle er på flukt fra disse regimene, men det er ikke noe nytt fenomen i verden at de som styrer politisk, ikke liker mennesker som tenker. Vi er litt engstelige for at de som er unge i dag – som ble født etter frigjøringen – kanskje skal nære et naivt håp om at Vesten har noe å bidra med. Et viktig prosjekt framover er å gjøre Afrika så attraktivt for sine egne at kontinentet ikke lenger skal bli tappet for tankekraft.

--Afropessimisme er en europeisk sykdom! Avkolonisering er en langvarig prosess. Jeg tror den vil bli fullført, sa Thandika Mkandawire.